Herold

Tror Utdanningsdirektoratet at refleksjon gjør at fjortenåringer lar være å ta kjappeste utvei til oppgaveskriving, når utveien er et tastetrykk unna?

Utdanningsdirektoratet svarer på min kronikk om KI i skolen med å understreke behovet for styring. Det er bra. Problemet er at styringen Udir tilbyr – veilederen «Råd om KI i skolen» – ikke er til særlig hjelp.

Skolen skal «ta hensyn til elevenes alder og modenhet», står det blant annet i veilederen, og være varsom i forhold til de yngste barna. Men Udir sier ingenting konkret om hvor grensene går. Det veilederen burde gitt, var helt klare aldersråd av typen «KI frarådes brukt på barneskolen».

Skolen oppfordres videre til å «gi rom for at elevene kan reflektere over bruken av KI-verktøy i læringsprosessen». Hva betyr dette i praksis? Tror Udir at refleksjon gjør at fjortenåringer lar være å ta kjappeste utvei til oppgaveskriving, når utveien er et tastetrykk unna?

«Skolen og læreren vurderer når KI er relevant å bruke», kan vi også lese. Og bruk av KI skal baseres på «lokale juridiske, etiske og pedagogiske vurderinger». I praksis betyr det at norsk skole ikke har felles rammer. Og her ligger det store problemet: Et vurderingssystem som skal være rettferdig, kan ikke bygge på lokale forskjeller i bruk av så kraftig teknologi som generativ KI.

Veilederen bærer preg av et direktorat som leter etter en retning, men som lar beslutningene bli liggende på laveste nivå i systemet, hos læreren. I en situasjon der teknologien utfordrer selve fundamentet for vurdering og læring, er det behov for tydeligere nasjonale rammer. For å si det med et språk selv en førsteklassing forstår: det må være likt for alle.

Vi trenger åpenbart tydeligere politisk styring. Kari Nessa Nordtun har vært klar i spørsmål om digitalisering og skoleskjerm ellers. Hvor blir det av den samme tydeligheten om KI?