Herold

Ringsaker Frps leder skriver at det er «totalt uforståelig» at 4000 år gamle gravhauger skal kunne stå i vegen for et sykehusprosjekt. Han kaller dem «noen steinhauger» og sammenligner det politikerne nå må finne en løsning på med «byråkratiske særinteresser».

Det er et syn som fortjener et motargument.

Gravhaugene ved Mjøsa er ikke tilfeldig oppkasta hauger. De er fysiske spor etter mennesker som levde, elska og ble begravd her for fire tusen år siden – lenge før noen norsk stat eksisterte, lenge før noen kommune tegna sine grenser. De er en del av det samme landskapet som Mjøsa sjøl er, og de er ikke-fornybare ressurser. Én gang ødelagt, er de borte for alltid – ikke bare for oss, men for alle som kommer etter oss.

Skal 4000 år gamle steinhauger få trenere bygging av ny Mjøsbru?

Når statsforvalteren og fylkeskommunen fremmer innsigelse, er det ikke fordi de er fiender av Mjøssykehuset. Det er fordi de forvalter et lovpålagt ansvar for kulturminner som ingen annen instans ivaretar. Det er demokrati, ikke sabotasje.

Frp-lederen spør retorisk hvem som egentlig vil bevare disse haugene. Svaret er: Arkeologer, historikere, etterkommere av de menneskene som bygde dem – og alle som mener at et samfunn ikke bare måles i framkommelighet, men også i evnen til å ta vare på sin egen fortid.

Norge har allerede rasert, planert og bygd over enorme mengder av sin forhistorie. Det vi har igjen, gjør vi lurt i å ta vare på.

Og ja – det finnes sikkert en traséløsning som både ivaretar kulturminnene og gir god tilknytning til sykehuset. Det er det behandlinga burde handle om. Ikke om kulturminnevernet skal kapitulere fordi noen synes dette er komplisert og ikke forstår verdien av det.