Herold

Bedre styring av teknologi er et skjebnespørsmål for Nord-Norge. Nå bør landsdelen jobbe for et digitalt regelråd

Folk tester ChatGPT for å skrive tekster raskere. Noen bruker Claude til å oppsummere dokumenter eller analysere kontrakter. En ingeniør får hjelp til kode, en HR-leder til stillingsutlysninger, en rådgiver til presentasjoner.

Det skjer overalt. Litt tilfeldig og litt på siden av systemene. Og det er nettopp problemet. Mens teknologien tas i bruk i hverdagen, henger virksomhetene, og særlig systemene rundt, etter. Det gjelder hele landet. Men det merkes ekstra godt i Nord-Norge.

Nord-Norge står midt i en krevende kombinasjon: Det skal bygges ny industri, man må håndtere kraftutfordringer, sikre beredskap og samtidig tiltrekke folk med riktig kompetanse. Da holder det ikke å “ta i bruk litt KI".

KI må brukes bedre og mye mer systematisk. Det er nettopp dette som ligger i begrepet digital suverenitet, slik det nylig ble løftet av Øyvind Hanssen i Nordnorsk debatt: Det handler ikke bare om hvor teknologien kommer fra, men om vi faktisk forstår den, kontrollerer den, og har kompetansen til å bruke den riktig.

Digital suverenitet krever åpenhet og kompetanse

NHOs kompetansebarometer for 2025 bekrefter det mange i nord allerede kjenner på: Det er vanskelig å få tak i folk med riktig kompetanse. Men samtidig finnes det mennesker som kan mer enn vi tror, og som ikke tas i bruk.

Det er et poeng som også er løftet i Nordlys sine spalter de siste ukene, både av områdedirektørene i Innovasjon Norge og Rigmor Abel i Sammen om en Jobb: Vi snakker om mangel på kompetanse, men overser ofte de ressursene vi allerede har tilgjengelig.

Innovasjon er beredskap – og den må bygges lokalt

Næringsliv og offentlig sektor skriker etter kompetanse, men overser vi dem som står klare?

Spillereglene for handel og turisme endres

Så litt om utfordringene en teknologidrevet samfunnsutvikling skaper. Tromsø er en by som vil satse på handelen, men her har det foregått en stille revolusjon. Digitale plattformer har allerede endret hvordan vi handler klær, musikk, reiser og julegaver. Samtidig vet vi at digitaliseringen ofte skaper monopoler, ikke mangfold. Er det riktig med større maktkonsentrasjon, og hvordan skal Konkurransetilsynet forholde seg til det?

Turismens kraftige inntog i nord er også et møte med globale plattformselskaper. Hvem har ansvaret når en algoritme tar feil? Hvem sikrer at data brukes på en måte som opprettholder tilliten i samfunnet? Hvordan unngår vi at teknologiske gjennombrudd på ufordelaktig vis forsterker eksisterende konsentrasjon av makt og rikdom? Slike problemstillinger bør være minst like viktige som innføring av turistskatt.

Det er ingen tvil om at markedet er en dyktig tjener, men markedet er definitivt også en elendig herre. Derfor må den digitale utviklingen reguleres, og reguleres på en måte som ikke står i veien for vekst og verdiskaping. Det vil kreve at samarbeid mellom privat næringsliv, brukere og myndigheter blir tettere.

Det krever at vi investerer i kompetanse, at vi er villige til å revidere lover som ble skrevet for en annen tid, og at vi tør å stille de ubehagelige spørsmålene før vi tvinges. For digitaliseringen har vist oss at naivitet skaper avhengighet.

Hver ansatt er viktigere i nord

Når ansatte bruker KI-verktøy på egen hånd, uten felles retning eller opplæring, får vi ikke ut potensialet. Vi får fragmentert bruk, varierende kvalitet og i verste fall økt risiko. I Oslo kompenseres det med større fagmiljøer og flere ressurser.

Det kan man ikke i Nord-Norge. Her er hver ansatt viktigere. Hver beslutning har større konsekvenser. Og avstanden til de som lager regelverket er større. Derfor blir det ekstra kritisk at vi ikke bare tar i bruk ny teknologi, men faktisk leder an i å regulere hvordan den brukes.

Dette er ikke unikt for Norge eller Nord-Norge. Når digital suverenitet løftes internasjonalt, handler det i økende grad om styringsevne, altså evnen til å ta egne beslutninger om kritisk digital infrastruktur og bruke dem i praksis.

Derfor trenger vi i Norge et digitalt regelråd. Et nasjonalt organ som kan sørge for at regelverket faktisk holder tritt med utviklingen. Det største hinderet nå er ikke teknologi. Det er ledelse.

Og et slikt regelråd bør ikke ta utgangspunkt i Norge sett fra Oslo. Nord-Norge har sterke forutsetninger: Tillit, omstillingsevne og næringer i front. Men det er ikke nok å være "nisse på lasset".

Fra nord bør man ta en nasjonal lederposisjon. Ikke bare i hva landsdelen produserer, men i hvordan det jobbes med digitale og KI-baserte løsninger, hvordan næringslivet bruker teknologi, og hvordan vi bygger kompetanse. Hvis ikke, blir landsdelen stående igjen som brukere av andres løsninger, på andres premisser.