Herold

1. mai må handle om at vi trenger systemgrep i helsevesenet.

1. mai er en dag som markeres og feires over hele verden, i Norge har vi markert arbeidernes internasjonale kampdag siden 1890. En dag hvor fagbevegelsen og arbeidstakere møtes for å feire sine seire, og også løfte frem nye fanesaker. Vi går i tog og bærer våre egne paroler og faner, gjerne med trommekorpset som følgesvenn. Mange seire er nådd, f.eks. betalt ferie, pensjon og arbeidstid, rettigheter som våre forfedre bare kunne drømme om. I dag drar vi en tidslinje fra historiske seire til dagens utfordringer.

Arbeidernes dag handler om retten til et arbeid som er mulig å stå i over tid. I dag er det nettopp denne retten som truer i helsetjenesten.

Sykepleiere og annet helsepersonell forsvinner ikke fordi de mangler ansvarsfølelse, men fordi systemene de jobber i er ute av balanse. For store personalgrupper per leder, høyt arbeidspress, helseskadelig turnus, høyt fysisk og psykisk stress, store emosjonelle belastninger, manglende innflytelse og lønn som ikke står i forhold til ansvar og belastning. Resultatet er høyt sykefravær, deltid og frafall, og en helsetjeneste som slites i stykker innenfra. Personellkrisen er ikke et individuelt problem, men sier noe om systemer som svikter. Den er et resultat av politiske valg.

Når ledelse reduseres til administrasjon, mister helsetjenesten faglig styring.

Når oppgaver flyttes uten at kompetanse, tid og ressurser følger med, øker belastningen på de ansatte og risikoen for pasientene.

Når turnuser skrives uten tanke for helserisiko og skadelige faktorer og slitasje, øker sykefraværet.

Når teknologi brukes til rapportering i stedet for styring og logistikk, stjeler den tid fra pasientnært arbeid.

Når utdanning og praksis underfinansieres, bygges morgendagens mangel allerede i dag.

Og når lønn ikke brukes målrettet for å sikre rekruttering og beredskap, taper fellesskapet i konkurransen om arbeidskraften.

Dette er ikke bærekraftig. Verken for de ansatte, for pasientene eller for samfunnet for øvrig.

1. mai må derfor handle om at vi trenger systemgrep: faglig forankret ledelse, forsvarlige arbeidsvilkår, helsefremmende arbeidstid, riktig bruk av teknologi, utdanning med kapasitet og kvalitet, og lønn som faktisk gjør det mulig å bli og stå i yrket.

Kan verdensdagen for arbeidshelse bli som 1. mai?

En sterk offentlig helsetjeneste bygges ikke av slitne skuldre alene. Den bygges av politisk vilje til å prioritere folk før systemer, og kvalitet før kortsiktige kutt. Løsningen er tverrpolitisk enighet om Helsepersonellplan 2040 med særlig vekt på faglig ledelse, arbeidsvilkår og faglig styrt ansvar- og oppgavedeling. For øvrig kommer vi ikke utenom lønn, som er en forutsetning for å rekruttere og beholde personell.

Dette er en kamp å ta på arbeidernes dag. Det er et politisk valg om retning.