Herold

Hogne Berg Jensen fra Tromsø Venstre forsøker å framstille EU som svaret på utenforskap. Det er en elegant fortelling, men den tåler dårlig møte med både nordnorsk virkelighet og hva folk faktisk mener.

Slutt å late som utenforskap er kontroll

La oss starte med det siste. En fersk måling fra Sentio Research viser at bare 31 prosent ville stemt ja til norsk EU-medlemskap i dag. Nei-siden står støtt på 46,9 prosent. Det er med andre ord ikke et folk som føler seg marginalisert og lengter inn i EU. Det er et folk som bevisst velger å stå utenfor.

Dette rokker også ved Jensens premiss. EU oppleves ikke som en løsning på utenforskap, men som et spørsmål om å gi fra seg makt og kontroll.

Og nettopp kontroll er kjernen her. Jensen snur begrepene på hodet når han hevder at det er utenfor EU vi mangler kontroll. For oss i nord er erfaringen motsatt. Utenforskap handler ikke om forholdet til Brussel. Det handler om avstand til beslutninger, sentralisering og at makt flyttes bort fra folk.

EU forsterker dette. EU løser det ikke.

Smartembed for https://www.nordnorskdebatt.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=87028

Nord-Norge er ikke en tilfeldig utkant. Vi er fundamentet for noen av Norges viktigste næringer. Fiskeriene er det klareste eksempelet. Gjennom nasjonal kontroll har vi bygget en forvaltning som sikrer både bærekraftige bestander og aktivitet langs hele kysten som ikke ville vært mulig innenfor EU. I EU ville dette vært underlagt en felles politikk der norske interesser måtte konkurrere med langt større land. Det er ikke inkludering. Det er å gi fra seg styring over egne ressurser.

Det samme gjelder energien. Allerede i dag merker vi hvordan tilknytningen til EUs energimarked påvirker strømprisene. For husholdninger og industri i nord er dette konkret og merkbart. Jensen snakker abstrakt om fellesskap, men for folk handler dette om arbeidsplasser, kostnader og framtidstro.

Når han kobler utenforskap til manglende EU-medlemskap, hopper han dessuten bukk over det som faktisk skaper utenforskap i Norge. Det er innenlandsk sentralisering. Nedbygging av statlige arbeidsplasser i distriktene. Svekkede lokale tilbud. Lengre avstand til tjenester og beslutninger. At løsningen på dette er mer overnasjonal styring, er en meget spesiell logikk. En sterkere distriktspolitikk fortoner seg som en mer nærliggende løsning.

Senterpartiets utgangspunkt er derfor enkelt. Makt skal ligge nær folk. Ressursene våre; fisken, krafta, arealene, skal forvaltes nasjonalt og lokalt, ikke gjennom kompromisser der Norge er i mindretall.

Det er også et demokratisk poeng Jensen overser. Norske velgere har to ganger sagt nei til EU. Å framstille dette som et uttrykk for utenforskap er å underkjenne et tydelig folkeflertall. Vi står ikke utenfor EU fordi vi ikke får være med. Vi står utenfor fordi vi har valgt det.

Likevel står vi ikke alene. Norge er tett integrert i Europa gjennom handel og samarbeid. Forskjellen er at vi fortsatt har kontroll over sentrale politikkområder. For et langstrakt land med store regionale forskjeller er det ikke en svakhet. Kontroll er en forutsetning.

Utenforskap løses ikke ved å gi fra seg makt. Det løses ved å bruke makta der folk bor.

For Nord-Norge betyr det mer lokal styring, ikke mindre. Jensen tilbyr en enkel forklaring, men en dårlig løsning. Når bare 31 prosent sier ja til EU, er det ikke et rop om å slippe inn.

Det er et tydelig signal om å beholde kontrollen.