Herold

Det begynte ikke som en beslutning. Ikke egentlig.

Mer som en liten forskyvning i blikket. Før var det et nikk, et kort «hei», en anerkjennelse av at vi begge var der, i det samme krysset, på hver vår side av en ujevn virkelighet. Det kostet så lite. Og likevel var det noe i det – en slags stille kontrakt om å ikke late som.

Så sluttet jeg.

Ikke fordi noe endret seg. Tvert imot. Han gjorde akkurat det samme. Satt der. Smilte. Vinket. Hver dag. Den samme hånden, den samme gesten. Så mistet det all betydning.

Og jeg ble lei.

Det er litt vanskelig å innrømme, men det er sant: jeg orket ikke mer. Orket ikke å bli minnet på avstanden mellom oss eller å måtte forholde meg til den samme lille avgjørelsen hver gang: Skal jeg hilse, skal jeg ikke, skal jeg gi, skal jeg la være. Og hjelper det egentlig å gi penger, eller lindrer det bare min egen følelse av ubehag? Noen ganger gikk jeg over veien før jeg kom til krysset bare for å slippe å bli stående der. Det føltes både flaut og pinlig, som om jeg prøvde å snike meg unna noe jeg egentlig burde tåle. Jeg følte jeg måtte ta et standpunkt jeg ikke hadde bedt om. Så jeg begynte å se rett frem.

Den gangen på bensinstasjonen

Først var det en lettelse. Ingen utveksling. Ingen forpliktelse. Bare passere. Effektivt og ryddig. Men lettelsen hadde en bismak. For det er noe med det å slutte å hilse på et menneske man tidligere har anerkjent.

Da sendte jeg også et tydelig signal: jeg velger å ikke se deg. Og selv om det er praktisk, gnager det.

Og så var det den gangen på bensinstasjonen.

Han satt der. Uten jakken, uten koppen, uten den faste plassen. Nå fantes det ikke noe naturlig sted å feste blikket. Ingen fast rutine, ingen biler å gjemme seg bak.

Og det var verre enn jeg hadde sett for meg. For i det øyeblikket ble det tydelig hvor avhengig jeg var av avstand. Av at han holdt seg der ute, og jeg holdt meg i bevegelse. Det var uvant å la være å anerkjenne det som allerede var etablert mellom oss, om enn i små, uforpliktende glimt.

Det mest ubehagelige

Jeg kjente en lavmælt uro, og noe inni meg som protesterte mot egen likegyldighet.

Men det finnes også en hardere stemme. En stemme som sier: du skylder ingen denne oppmerksomheten. Du har rett til å gå gjennom ditt eget liv uten å bli avkrevd små, daglige bekreftelser på andres tilværelse. Det er ikke din oppgave å bære dette, ikke i dette krysset, ikke hver dag.

Jeg vil gjerne være hyggelig. Jeg liker å hilse og slå av en prat. Men jeg klarer ikke å holde det gående når det aldri tar slutt.

De to stemmene blir ikke helt enige.

Så jeg går forbi ham, igjen og igjen. Prøver å se rett frem. Lar hånden hans passere som støy i sidesynet. Og det mest ubehagelige er kanskje ikke at jeg har sluttet å hilse, men at det føles helt greit.

Nesten.