Herold

Fredag forrige ukevarslet regjeringen at den i løpet av året vil legge fram et lovforslag om aldersgrense på sosiale medier. Forslaget er tydelig: Barn og unge skal ikke ha tilgang til sosiale medier før det året de fyller 16 år.

Den første reaksjonenjeg fikk tidlig fredag morgen gjorde spesielt inntrykk. Den var fra leder for Felles enhet for forebygging i Trøndelag politidistrikt og lød slik;

«Takk for at dere jobber fram et lovforslag om 16‑års aldersgrense på sosiale medier. Dette er den viktigste forebyggende endringen på svært mange år. Bare i går hadde politiets nettpatrulje her i Trøndelag to henvendelser – to saker som kunne vært forebygget med en slik aldersgrense.»

Denne meldinga sier mye. Den kommer ikke fra politikere eller kommentatorer, men fra dem som møter barn og unge der problemene faktisk oppstår – hver dag.

Nesten samtidig sattFremskrittspartiet i Politisk kvarter og argumenterte kraftig mot forslaget og argumentasjonen var velkjent;

«Det kommer ikke til å fungerw, barn vil finne måter å omgå en lov på, Australia har innført dette – og det virker ikke, Arbeiderpartiet er «forbudskåte», Frp er for frihet og at dette er et skritt i feil retning og det er et foreldreansvar.»

Da jeg sattmed kaffen søndag morgen, ble argumentasjonen videreført av Frp-leder Sylvi Listhaug i God Morgen Norge på Tv2. Også da uten å forholde seg til erfaringene fra politi, fagmiljøer og foreldre – og før lovforslaget i det hele tatt foreligger.

Da undrer jeg meg litt; Fremskrittspartiet er ofte høyt på banen når det gjelder behovet for å forebygge kriminalitet blant barn og unge. De snakker om strengere reaksjoner, mer politi og tydeligere grenser. Hvorfor er de da ikke villige til å lytte når politiet selv peker på et tiltak som faktisk kan forebygge? Når fagfolk med erfaring fra nettpatruljer, overgrepssaker, rekruttering til kriminalitet og psykisk uhelse sier at dette kan gjøre en reell forskjell?

Alle lover kanomgås, men det har da aldri vært et gyldig argument for ikke å regulere. Vi har aldersgrenser på alkohol, tobakk og pornofilmer – nettopp fordi barn trenger beskyttelse mens de er barn. Dette handler ikke om forbud, men ansvar.

Forslaget handler hellerikke om å moralisere eller frata ungdom frihet. Det handler om å ta ansvar i en tid der kommersielle plattformer er designet for avhengighet, press og en eksponering som er helt grenseløs.

Vi vet at sosiale medier spiller en rolle i forhold radikalisering, i deling av vold og overgrep, seksualisert press mot barn og mobbing og psykisk uhelse.

Å gjøre ingenting er også et valg. Det er et valg som i praksis legger ansvaret på barna alene – i møte med noen av verdens mektigste teknologiselskaper.

Regjeringens varslede lovforslag er ikke et quick‑fix. Men det er et tydelig, forebyggende grep. Og det bygger på kunnskap, erfaring og et enkelt prinsipp om at barn har krav på beskyttelse.

Når politiet sierdette er det viktigste forebyggende tiltaket på mange år- ja da må alle ta det på alvor!