Herold

I Utvalg for miljø og plan i Lier kommune den 22. april, ble klagen på detaljreguleringen for gang- og sykkelveien langs fv. 2704 Jensvollveien–Kirkeveien behandlet. Det som gjorde sterkest inntrykk, var ikke uenighet – men tvert imot hvor enige representantene var.

Samtlige innlegg i utvalget, med unntak av Arbeiderpartiet, uttrykte tilslutning til klagen og for argumentene som er reist knyttet til trafikksikkerhet, trasévalg, jordvern og manglende alternativvurderinger. Likevel konkluderte utvalget med å ikke ta klagen til følge. Hvorfor? Som utvalgsleder selv sa: «Vi er bastet og bundet.» Uttalelsen oppsummerer hele problemet i saken. Frp og Senterpartiet sto imidlertid opp for lokaldemokratiet og lot seg ikke presse. Når kommunens egne politikere – som formelt er øverste planmyndighet – opplever ikke å kunne følge sin egen overbevisning av frykt for at prosjektet blir stanset, er det grunn til å stille spørsmål ved om det i det hele tatt foreligger et reelt lokalt selvstyre.

Bakgrunnen for denne frykten finnes i et administrativt notat fra Buskerud fylkeskommune, datert 11. april 2025. I notatet heter det i klartekst at dersom Lier kommune ønsker å tilrettelegge for en annen trasé enn fylkeskommunens forslag, vil fylkeskommunen ikke gå videre med foreliggende plan. Det er i realiteten et ultimatum: Enten aksepteres fylkeskommunens trasévalg, eller så blir det ingen gang- og sykkelvei.

Notatet er trolig ikke politisk behandlet i fylkestinget. Det er meg bekjent ikke fattet noe nytt politisk vedtak om å stanse prosjektet ved alternative løsninger. Likevel har dette administrative dokumentet hatt avgjørende betydning for hvordan Liers folkevalgte har opplevd sitt handlingsrom.

Her oppstår et alvorlig demokratisk problem. En fylkeskommunal samferdselsdirektør kan ikke, gjennom et administrativt notat, sette til side det lokale selvstyret i en plansak og samtidig true med å stoppe et samferdselstiltak som inngår i en politisk vedtatt portefølje. Dersom fylkeskommunen mente at alternative traséer var uakseptable og prosjektet termineres, måtte dette vært løftet til ny politisk behandling i fylkestinget. Konsekvensen er at Liers politikere i praksis ble fratatt muligheten til å velge – ikke fordi alternativene var faglig umulige, men på grunn av frykten for at hele prosjektet da ville blitt kansellert.

Dette er særlig uheldig da det finnes et alternativ som både er tryggere og bedre i tråd med fylkeskommunens egne mål: En sammenhengende gang- og sykkelvei på vestsiden av Nøsteveien, uten kryssing i Sandakerkrysset.

Sandakerkrysset er et høyt trafikkert og åpenbart risikofylt kryss. Likevel legger gjeldende plan opp til at myke trafikanter skal krysse fylkesveien nettopp her. Ved å føre gang- og sykkelveien videre på vestsiden unngår man kryssinger fullstendig. Hele traséen blir sammenhengende, uten konfliktpunkter med biltrafikk, og dermed mer trafikksikker – i tråd med fylkeskommunens egne målsettinger.

Den eneste reelle innvendingen mot dette alternativet er behovet for å etablere en bro i et flomutsatt område. Dette fremstilles i saken som et avgjørende hinder, men det trenger det ikke være. En gang- og sykkelveibro, kan bygges med slanke og smale bropilarer som i liten grad påvirker vannstrømmen. Slike løsninger er velkjente og benyttes allerede mange steder, også i krevende vassdrag.

Dette alternativet er tryggere, uten kryssinger, og trolig både kortere og mindre kostnadsdrivende enn dagens løsning. Likevel ble det aldri reelt utredet eller lagt fram for politisk behandling på lik linje med fylkeskommunens foretrukne trasé. Når årsaken er et administrativt «enten–eller»-signal, er det vanskelig å hevde at prosessen har vært demokratisk tilfredsstillende.

Saken handler ikke om å være for eller imot gang- og sykkelvei. Den handler om hvem som faktisk bestemmer. Når lokale folkevalgte åpent erkjenner at de stemmer med «en pistol mot tinningen», fordi alternativet kan være at hele prosjektet ryker, da er det noe grunnleggende galt. Et velfungerende lokaldemokrati forutsetter at politiske alternativer faktisk kan vurderes – ikke fjernes administrativt før valget tas. I denne saken er det ikke bare trasévalget som fortjener en ny vurdering, men også hvordan en direktør i fylkeskommunen utøver utilbørlig press overfor kommunens folkevalgte.

Hvis utvalgets vedtak ikke endres, går klagen videre til Statsforvalteren for endelig avgjørelse. Statens representant er kjent for stor detaljgrad i sin kontroll av reguleringsplaner. Det samme alvor forventes når kjernen i denne saken nå skal vurderes: Om kommunens folkevalgte i realiteten har hatt et fritt politisk handlingsrom, eller om avgjørelsen er presset frem gjennom administrative ultimatum. Dersom Statsforvalteren også her velger å lukke øynene for realitetene, og kun vurderer saken formelt, risikerer man å etterlate seg en demokratisk branntomt – ryddig på papiret, men ribbet for reelt selvstyre.