Herold

I Norge dør det årlig rundt 600–700 mennesker som følge av selvmord. For 2025 er det registrert 656 selvmord, et noe lavere tall enn på tilsvarende tidspunkt for selvmord i 2024. Dette tilsvarer en dødelighetsrate på 11,7 per 100 000.

Viktige fakta om selvmord i Norge:

Kjønnsforskjeller: Rundt tre av fire som tar sitt eget liv er menn. Samtidig er det flest kvinner som gjennomfører selvmordsforsøk.

Alder: Medianalderen for selvmord er 47 år, noe som betyr at halvparten er eldre og halvparten yngre enn dette. Særlig middelaldrende menn er overrepresentert i statistikken.

Utvikling over tid: Selvmordsraten (antall per 100 000 innbyggere) har sunket betydelig siden toppåret i 1988, men har ligget stabilt på rundt 12–13 per 100 000 de siste 20 årene.

Det kan væretil hjelp å vise til alpelandet Sveits. Her operere foreningen Dignitas med følgende slagord: «Dignitas – Å leve med verdighet – dø med verdighet.» Foreningen er under sveitsisk lov og ble grunnlagt 17. mai 1998 på Forch nær Zürich.

Dignitas ble grunnlagt av Ludwig Minelli, en sveitsisk advokat. Hans motivasjon var å gjøre noe med det høye antallet selvmord i Sveits. Ved århundreskiftet var det 20 selvmord per 100 000 innbyggere i Sveits, mens Norge hadde 14 per 100 000. Tjue år senere hadde selvmordstallene sunket til henholdsvis 14 i Sveits og 12 i Norge. (Kilde: UN Sustainable Development Goals Database) Ludwig Minelli døde 29. november 2025 med dødshjelp.

Sveitsisk lov tillater bistand til selvmord så lenge det ikke er motivert av egeninteresse. Dignitas søker derfor å dokumentere at de ikke har økonomiske interesser utover engangsavgifter, og opptrer som en nøytral part. Dignitas er kjent for å frafalle visse kostnader der det økonomiske er vanskeligheter. I henhold til sveitsisk lov opererer Dignitas som en ideell organisasjon.

Pårørende informeres om prosessen og tilbys støtte, uavhengig av om de ønsker å være til stede eller ikke. Åpen dialog skal bidra til verdighet og redusert ensomhet for både den som ønsker assistert livsavslutning og deres nærmeste. Personer får flere påminnelser om alvorligheten før den dødelige dosen gis, og kan når som helst stoppe prosessen.

Det er også viktig å merke seg at debatten om Dignitas og assistert livsavslutning ofte har vært preget av sterke følelser og ulike perspektiver, både i Sveits og internasjonalt.

Mange stiller spørsmål ved hvorvidt slike tilbud utfordrer tradisjonelle syn på livets verdi og samfunnets ansvar for å beskytte sårbare mennesker.

Samtidig fremhever tilhengere at retten til å bestemme over eget liv og død er en grunnleggende menneskelig frihet, og at nøye regulerte prosedyrer kan bidra til å sikre at valget tas på et informert og frivillig grunnlag.

I denne sammenhengen har debatten om assistert livsavslutning også ført til økt søkelys på behovet for psykososial støtte til pasienter og pårørende. Mange mener at tilgang til gode samtaler med helsepersonell, samt muligheter for å utforske alternativer til livsavslutning, kan bidra til at flere får nødvendig hjelp til å håndtere vanskelige følelser og tanker.

Dette reflekterer et bredere syn på livets slutt, hvor verdighet og omsorg står sentralt, og hvor det å skape trygge rammer rundt valgene mennesker står overfor, blir sett på som en samfunnsoppgave.

Idet arbeides nå med en ny nasjonal handlingsplan for forebygging av selvmord fordi tidligere planer har hatt begrenset effekt. Den nye planen viser til at ifølge Gjeldsregisteret økte den norske forbruksgjelden med 7,1 milliarder kroner fra september 2024 til slutten av 2025, og nådde 175,5 milliarder kroner. En svensk studie fra 2025 viser at stor og vanskelig gjeld øker selvmordsfaren.

Kanskje bør arbeidet med en ny handlingsplan også studere hva som er utviklet i Sveits? For mange handler diskusjonen også om å finne balansen mellom individuell frihet og samfunnets ansvar for å beskytte de mest sårbare. Det er et norsk uttrykk som sier at «ingen skal stå alene når livet er på sitt vanskeligste», og dette perspektivet preger ofte holdningene til assistert livsavslutning.

De fleste som kommer til Dignitas planlegger ikke å dø, men trenger forsikring i tilfelle sykdommen blir uutholdelig.

Blant dem som får godkjent søknaden, rapporteres det ofte om en følelse av lettelse og redusert angst. Bare det å ha valget tilgjengelig gir mange en følelse av kontroll, og flere velger derfor aldri å gjennomføre selve prosedyren.

Dette kan sees i sammenheng med at prosessen er grundig og preget av gjentatte vurderinger, noe som gir rom for refleksjon og muligheten til å ombestemme seg underveis.

Av de som får grønt lys, vender 70 % aldri tilbake til Dignitas.