Herold

Vi lever i det jeg kaller en krenkelsens tidsalder dvs. en tid der folk krenkes av alt mulig. Og i en tid der knapt noen politikere eller fagfolk innen (psykisk) helse tør ta tak i dette spesielt når det gjelder barn.

Det er pga. frykt for det å tørre å si at «barn må tåle mer» og forstå forskjellen på uskyldig erting og ondsinnet mobbing kan føre til at man blir stemplet som gammeldags, eller enda verre: å bli beskyldt for å bagatellisere alvorlig mobbing som fører til tragiske utfall.

Jeg mener imidlertid dette temaet er noe man nå bør ta tak i av flere grunner selv om noen vil finne dette kontroversielt.

Det er ikke min intensjon å krenke noen bare så det er sagt, dette er et bidrag i samfunnsdebatten og ikke et forsøk på å ‘tråkke’ på noen, så ikke la deg krenke av dette.

Jeg skal ta det punktvis nedenfor. Tar utgangspunkt i barn/de oppvoksende men prinsippet gjelder alle i samfunnet.

Begrepsinflasjon: Når alt fra uskyldig erting til en frekk kommentar til en spøk defineres som «krenkelse» eller mobbing eller ekskludering, mister vi evnen til å prioritere den virkelige, destruktive mobbingen. Barn må lære seg at litt uskyldig erting er noe man må tåle, det er ikke mobbing, og noe alle mennesker opplever av og til og ‘herdes’ av.

Mangel på ballast: Ved å være overbeskyttende og skjerme barn fra all form for erting og spøk, risikerer vi at de møter voksenlivet uten «psykisk immunforsvar». De har aldri lært å stå i en konflikt eller å riste av seg en fornærmelse. Dette vil gjøre det mye vanskeligere for dem når de trer inn i voksenlivet/arbeidslivet.

Ytringsfrihet under press: Hvis frykten for å krenke noen blir styrende i samfunnet, forsvinner humoren, satiren og den ærlige samtalen samt det å ha legitime meninger. Dette starter i skolegården og fortsetter ofte opp i politikken og arbeidslivet gjennom en kanselleringskultur.

Dette har gått for langt i Norge i dag der mange må veie sine ord med sølvskje fordi de er redde for at noen vil føle seg krenket eller ‘tråkket på’, og ofte tør de ikke si hva de egentlig mener.

Ytringsfriheten er under press i Norge i dag på flere områder. For eksempel på området innvandring der det skal minimalt til før en person (ofte uriktig) blir stemplet som rasist fordi han ønsker strengere regler. Eller på området verdisyn der en mann med et tradisjonelt syn på kjønn (at det kun eksisterer to kjønn, mann og kvinne) og ekteskap (som en hellig union kun mellom mann og kvinne) blir stemplet som en reaksjonær mørkemann. Toleranse gjelder altså bare så lenge synspunktene er 'akseptable' for allmennheten, ellers føler de seg krenket.

Faglig berøringsangst: Det er som sagt en risiko for fagfolk å snakke om «resiliens» og «tåleevne» fordi det fort kan tolkes som at man ber barn godta plaging. Men uten denne nyansen ender vi opp med et system som behandler alle som om de er laget av glass.

Politisk vilje: Viljen til å endre lovverket sitter langt inne, fordi politikere som nevnt ikke vil ha på seg at de «gjør det lettere å mobbe». Men prisen kan være en generasjon som er dårligere rustet for en verden som – uansett hvor mye vi polstrer skolen – aldri vil være helt fri for motstand.

Jeg skulle gjerne sett politikere fra Høyresiden i Norge (Høyre/FrP/Konservativt) tørre å ta opp dette brennbare temaet fordi dette er viktig for oss alle i samfunnet selv om kritikken sikkert vil komme fra Venstresiden og mange fagfolk.

Det er på tide at noen sier fra.