Herold

Det begynner som en sliten tanke, og nesten litt flau å si høyt.

Jeg orker ikke mer. Ikke flere algoritmer som «kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv». Ikke flere strømmer av innhold som blander reklame, krig, aktivisme og skjønnhetsprodukter i én og samme begredelige suppe.

For det er der vi er nå.

Vi som en gang gikk inn på sosiale medier for å se venner, hverdagsliv og små glimt av virkelighet, sitter igjen med noe helt annet. Feedene våre er ikke lenger sosiale – de er polerte virkeligheter, formet av demografi, klikk og sårbarhet.

Jeg ser det i mitt eget liv. Demografien er latterlig treffsikker.

Facebook har blitt som Se og Hør – bare med uendelig mange sider reklame. Instagram, som en gang var et galleri for kreativitet, er nå en politisk slagmark. TikTok er effektiv nok til å gi deg følelsen av «brain rot».

Vi ler litt av det. Kaller det tidsfordriv. Men det er ikke nøytralt.

For mellom reklamer for hudpleie og anti-aging – skreddersydd for kvinner som meg – dukker det opp sosialpornografi av virkeligheten: krig, vold, mennesker i brann. I samme bevegelse som du vurderer en lymfedrenasjebørste, blir du vitne til et menneskes siste øyeblikk.

Det er ikke bare kontrast. Det er kognitiv dissonans på høyt nivå.

Og vi later som det er normalt. Tier om det. Men ikke tro at dette ikke påvirker oss. Det kommer til å fødes nye begreper i psykiatrien: «Digital PTSD» «Influensdissonans»

Bare vent.

Samtidig skjer det noe enda mer alvorlig: tilliten er i ferd med å smuldre bort.

Tradisjonelle nyhetskilder blir møtt med skepsis, mens alternative stemmer fyller rommet.

Og midt i dette ser jeg daglig disse Lego-inspirerte propagandavideoene fra Iran. Jeg tar meg selv i å bli begeistret – av hvor presise de treffer, hvor underholdende de er, hvordan de snur perspektivet. En slags trassig tilfredsstillelse. En liten hevn mot «eliten».

Men nettopp der ligger også styrken deres. De er laget for å treffe oss emosjonelt – ikke nødvendigvis for å gi oss et sant bilde.

Hvem hadde trodd det – da vi gikk rundt i Legoland – at Iran skulle bruke AI-lego og rapmusikk for å føre informasjonskrig mot USA og Israel.

Vi dobbeltsjekker, verifiserer, leter etter sannhet i et landskap der alt kan være propaganda. Reuters og NTB gir fortsatt gjenklang av noe pålitelig, men de konkurrerer i en strøm der følelser vinner over fakta.

Dette er ikke tilfeldig.

Historien har vist oss hva som skjer når samfunn mister en felles virkelighetsforståelse. Polarisering er ikke en bivirkning – det er et verktøy. Når vi splittes, blir vi lettere å styre. Når vi tviler på alt, tror vi til slutt på hva som helst.

Ekkoene fra 1930-årene er ikke identiske, men de er urovekkende gjenkjennelige.

Og likevel sitter vi der, i sosiale settinger, og snakker om været. (Vaffan.)

Det er kanskje det som er mest foruroligende: avstanden mellom det vi faktisk opplever, og det vi tør å snakke om.

For inni meg bobler det.

Frustrasjonen over krig. Over politisk retorikk. Over økende ulikhet og en verden som føles mer ustabil for hver uke som går. Ytre høyre-folk som ikke skjønner hva de er en del av. Norske sionister som fortsatt støtter Israel ukritisk.

Når Sylvi Listhaug roper om elite, samtidig som FrP-politikken bidrar til større forskjeller, blir språket selv en del av problemet.

Vi kjenner det. Men vi sier det ikke.

Så hva gjør vi?

Det enkle svaret er fristende: Logg av. Koble av.

Gå tilbake til det nære, det ekte. Og det er noe riktig i det.

Fellesskap. Lokale møteplasser. Det å se hverandre i øynene. Det vil bli viktigere fremover.

Men det holder ikke alene.

For vi lever ikke bare i våre egne små liv. Vi er del av et større system – og det systemet er i endring.

Økonomiske sjokk. Ressursknapphet. Politiske forskyvninger.

Dette er ikke abstrakte hendelser. Det er utviklinger som allerede er i gang.

Det å trekke seg helt tilbake nå er ikke en løsning. Det er en overgivelse.

Det vi trenger, er noe vanskeligere.

Vi må gjenreise evnen til kritisk tenkning – ikke som slagord, men som praksis. Vi må tåle ubehaget ved å stå i kompleksitet uten å ty til enkle forklaringer. Vi må snakke mer sammen – ikke mindre.

Men viktigst av alt: Vi må gjenoppdage fellesskapet som noe mer enn en følelse.

For hvis det er én ting denne tiden avslører, så er det dette:

Individualismen har nådd et metningspunkt.

Vi er mette på selvrealisering. På optimalisering. På ideen om at vi står alene.

Fremtiden vil kreve noe annet av oss – mer samarbeid, mer ansvar, mer vilje til å se utover egen komfort.

Influensere vil ikkeforsvinne over natten. Men rollen deres vil endres. Andre rollemodeller vil ta plass.

For når virkeligheten strammer seg til, blir det mindre rom for overflate – og mer behov for substans.

Kanskje er det der den røde tråden ligger.

Ikke i ønsket om å hoppe av, men i behovet for å våkne.

For dette går ikke over. Vi er allerede midt i det – med begge beina i gjørma.

...pjuh, nå kan jeg snakke om været.