Herold

1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag. Det er dagen for solidaritet, fellesskap og kampen for retten til et verdig arbeidsliv. Derfor er det også en dag for å spørre: Gjelder denne retten faktisk for alle?

Over 100.000 personer med funksjonsnedsettelse står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de mangler evne eller vilje til å jobbe, men fordi barrierene fortsatt er for mange – i skolen, i overgangen til arbeid og i arbeidslivet selv.

Skal vi taarbeiderbevegelsens slagord «Arbeid til alle er jobb nummer én» på alvor, må «alle» faktisk bety alle. Alle som ønsker det, må ha en reell mulighet til å ha en jobb å gå til. Men for mange begynner utenforskapet lenge før de søker sin første jobb.

Derfor må vi starte der grunnlaget legges: i skole og utdanningsløp.

Skolen skal gi barn og unge kunnskap, mestring og tro på egne ferdigheter. For elever med funksjonsnedsettelser er god tilrettelegging ofte avgjørende for å få dette grunnlaget. Likevel vet vi at altfor mange ikke får den tilretteleggingen de trenger. Når elever ikke får likeverdige muligheter i skolen, blir veien inn i arbeidslivet unødvendig lang – og for noen helt stengt.

Et inkluderende arbeidslivbegynner med en inkluderende utdanning. Uten en skole som gir alle elever reelle muligheter til å lære og delta, vil vi fortsette å reprodusere utenforskap.

Samtidig må vi utfordre forestillingen om at alle må passe inn i det samme arbeidslivet. Som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon løftet fram i kampanjen «Funksjonsansatt»: Ikke alle kan jobbe med alt, men det finnes en jobb til alle. Det handler om å se muligheter fremfor begrensninger – og om å tilrettelegge slik at flere kan bidra med det de faktisk kan.

Norge trenger arbeidskraft.Samtidig står titusenvis av mennesker klare til å bidra. I Innlandet står nesten 50 000 innbyggere i arbeidsfør alder utenfor både utdanning og arbeid ifølge Nav-statistikk. Det har vi ikke råd til – verken menneskelig eller økonomisk.

Om bare 15 prosent flere med funksjonsnedsettelser kommer i arbeid, vil Norge kunne tjene 27 milliarder kroner over ti år. Det sier noe om hvilket enormt potensial som ligger i å inkludere flere.

Årets 1. mai bør derfor være en påminnelse: Alle som kan og vil jobbe, må få slippe til. Og «alle» må bety alle.