Herold

Flere må få norskopplæring og en reell mulighet til å delta i arbeidslivet.

Nylig møtte jeg en ivrig gruppe kvinner som ukentlig samles for å lære norsk.

Med lærebøker og kladdebøker arbeidet de seg gjennom det de selv kalte «det vanskelige norske språket».

Ukrainsk tilhører en annen språkgruppe og har et annet alfabet – likevel var motivasjonen på topp, til tross for små utsikter til arbeid.

Jeg så denne gruppen ressurssterke kvinner da jeg nylig besøkte sanitetskvinnene i Drammen.

Det uforståelige er – hvordan kan alle disse kvinnene være «avskiltet».

I dag erhovedregelen at personer over 55 år faller utenfor introduksjonsprogrammet. I Drammen kommune får denne gruppen heller ikke tilbud om norskopplæring gjennom programmet. Resultatet er svak språkutvikling – og uten språk er veien til arbeid i praksis stengt.

Dermed blir menneskersom både kan og vil bidra, stående utenfor.

I stedet blir de henvist til sosialhjelp, ofte etter en flat nettonorm, som i liten grad stimulerer til aktivitet, deltakelse og selvstendighet. Det er en passiviserende løsning – både for den enkelte og for samfunnet.

Men dette erogså et politisk valg.Kommunen har handlingsrom til å gi flere et tilbud.

Burde ikke Drammen,som ønsker flere ut i arbeid, satse på nettopp disse menneskene? De som er motiverte, har arbeidsevne og ønsker å bidra? Dette vil jeg løfte politisk.

Kvinnene jeg møtte var fulle av energi. Flere deltok i frivillig arbeid.

Flere debattinnlegg og kronikker

Norskundervisningen denne fredagen ble ledet av to frivillige med lang lærerbakgrunn. Frivilligheten er en enorm ressurs – men behovet er fortsatt stort.

I et annet rom satt kvinner og sydde. De var pedagoger, helsepersonell og fagfolk. De kan lage mat, jobbe med mennesker og bidra i samfunnet. Gjennom arbeid sammen med nordmenn ville språket kommet raskere.

Spørsmålet er: Harvi virkelig ikke plass til dem?

61 % av befolkningen over 15 år utfører frivillig arbeid, og 78 % er medlem i minst én organisasjon. Verdien av det frivillige arbeidet har økt markant, fra 78 milliarder kroner i 2018 til 107 milliarder kroner i 2023.

Tenk hva vi kunne fått til dersom også disse kvinnene fikk bidra mer aktivt.

Så kom historien som gjorde sterkest inntrykk.

En av kvinnene sa, med tårer i øynene:

«Min mor på 90 år ligger syk i Odesa. Jeg har ikke sett henne på fire år. Hun kan ikke reise. Jeg får ikke lov å besøke henne. Hvis jeg gjør det, risikerer jeg å miste beskyttelsen i Norge.»

Dette er konsekvensen av regelverket for kollektiv beskyttelse, forvaltet av Utlendingsdirektoratet.

Men er dettevirkelig rimelig?

Når norske politikere kan reise til Ukraina, burde det ikke også være mulig for flyktninger å besøke nær familie – under trygge og forutsigbare rammer?

Dette handler om noe grunnleggende menneskelig:retten til å se sine nærmeste.

Kristelig Folkeparti ønsker å være familiepartiet. Da må vi også føre en politikk som ivaretar familier – også de som har flyktet fra krig.

Jeg vil derforløfte denne saken videre til våre representanter på Stortinget – og samtidig utfordre Drammen kommune til å bruke handlingsrommet de har, slik at flere kan få norskopplæring og en reell mulighet til å delta i arbeidslivet.

Andre saker fra dt.no

Restaurantkjede satser på Strømsø: – Vi nærmer oss

Dette er de mest populære studiene ved USN

Stjålet Pushwagner-bilde levert tilbake: – Tatt på senga

Sveins undertekst bruk