Herold

Nordmenn liker å se på seg selv som et samfunn med høy tillit – og det med god grunn. Men nettopp derfor er vi også svært sårbare når tilliten utfordres, og fallhøyden vil være stor.

Hva skjer når de som er satt til å forvalte våre felles ressurser – enten som folkevalgte eller administrative toppledere – havner i situasjoner hvor det med rette kan stilles spørsmål ved den enkeltes dømmekraft?

Sakene rundt kommunedirektøren i Sortland illustrerer i så måte et ubehagelig faktum. Det har vært reist spørsmål om bruken av kommunens midler, blant annet knyttet til en reise for hans datter, transport av biler og innkjøp av datautstyr – alt på kommunens regning. Samtidig har han gjennom sin arbeidsavtale hatt svært gode betingelser, blant annet knyttet til pendlerreiser mellom Sortland og Tønsberg.

Slike avtaleordninger er i seg selv legitime. Men det oppstår noen utfordringer når grensene for hva avtalen er ment å dekke blir uklare – særlig når ordningene benyttes på en måte som også kommer andre til gode. Isolert sett kan disse forholdene forklares som enkeltstående feilvurderinger, men samtidig bidrar summen til å skape stor usikkerhet om kommunedirektørens utviste dømmekraft.

Da han ble ansatt i 2024, var det en viss uenighet blant de folkevalgte om han ville være riktig kandidat, dette blant annet med bakgrunn i hans tidligere virke i andre kommuner, herunder også Tønsberg kommune.

Men her er det ikke enkeltsakene som er det største problemet. Det er mønsteret.

Hva skjer når de som utøver makten og forvalter fellesskapets midler, gang på gang havner i situasjoner som kan reise tvil om deres dømmekraft?

Og nettopp dømmekraft er kjernen i rollen som kommunedirektør. Det er ikke en teknisk funksjon, men en tillitsbasert topplederstilling. Oppgaven er å lede administrasjonen på vegne av de folkevalgte og ivareta fellesskapets interesser. Rollen innebærer å forvalte store offentlige midler, gi faglige råd og sikre at kommunen styres innenfor klare rammer.

Da holder det ikke å ville rydde opp i etterkant. Man må simpelthen unngå å havne i slike situasjoner i utgangspunktet.

Ingen er feilfrie. Men det er en vesentlig forskjell på en enkelt feil og en serie hendelser som samlet sett kan se ut til å peke i én og samme retning. Når grensen mellom tjenstlige behov og private forhold gjentatte ganger blir uklare, oppstår det et legitimt spørsmål: Er dette tilfeldigheter – eller et mønster?

Dette er ikke ment som et angrep på én person, men mer som et prinsipielt spørsmål: Hva kan vi forvente og akseptere fra dem som forvalter fellesskapets ressurser?

I et samfunn som vårt er tillit ikke bare en verdi – det er selve fundamentet. Når den svekkes, svekkes også systemet.

Vi har sett lignende saker på nasjonalt de siste årene. Hver for seg kan de virke små, men samlet sett peker de i en langt mer alvorlig retning: Det foregår gradvis en forskyvning av hva som kan oppfattes og anses som akseptabelt.

Derfor må terskelen være høy. Jo større ansvar man har, desto mindre rom bør det være for «små feil».

Til syvende og sist er det de folkevalgte i Sortland kommune som må avgjøre om tilliten fortsatt er til stede. Men også innbyggerne har et ansvar: det er å reagere når de mener grensene er tøyd for langt.

For tillit forsvinner sjelden i ett stort fall. Den forvitrer – litt etter litt. Og når den først er borte, kan den være svært vanskelig å bygge opp igjen.