Herold

Mens krigstrommene buldrer i Europa, sitter «ledelsen» i kommunen og pusser på «tiltakskort» og drømmer om satellittelefoner. Er det virkelig slik at kommunen mener de kan møte den største sikkerhetspolitiske krisen siden 1940 med festival-aggregater og en pakke knekkebrød på Tjørsvågheimen?

Artikkelen fra kontrollutvalgets møte er skremmende lesning. Ikke fordi faren for krig er nevnt, men fordi kompetansen som legges for dagen fremstår smertelig teoretisk. Rådmannen og beredskapskoordinatoren snakker om «nasjonal passivitet» og manglende veiledere fra staten. Men hva med den lokale passiviteten overfor egne ressurser?

I Flekkefjord og kommuner rundt bor det folk med årevis av operativ erfaring fra Forsvaret og ikke minst fra tjeneste i utlandet i krigsherjede land. Vi har altså veteraner; menige og offiserer som har tjenestegjort i skarpe operasjoner i utlandet, folk som vet nøyaktig hva logistikk, samband og sivilbeskyttelse mm, betyr når krisen er et faktum. Vi har dyktige menn og kvinner som har utført førstegangstjeneste og jobbet i det norske Forsvaret her hjemme.

Dette er personer som er valgt ut fordi de var og er villige til å ofre seg for fred og frihet. Dette er folk som ikke trenger en «veileder fra staten» eller «gode råd» fra noen med null kompetanse og erfaring for å forstå hvordan man sikrer en forsyningslinje, verner eller organiserer en befolkning under press. Dette er folk som kan ta ansvar og har vist at de har full kontroll, hvilket er den viktigste egenskapen i en krise.

Hvorfor settes disse ressursene konsekvent på sidelinjen? Er det den typiske norske bygde-sjalusien som råder på rådhusene rundt om? Som offiser med militær og operativ erfaring fra Midtøsten så er det sjokkerende å konstatere at kommunene rundt om,-de facto har bortimot null beredskap og en ledelse uten viktig kompetanse.

Er man redd for at folk med faktisk og praktisk erfaring skal stille krav som gjør de administrative beredskapsplanene pinlig overfladiske eller avsløre en manglende og grunnleggende forståelse? Det virker som om kommunene heller vil vente på en ny forskrift enn å invitere de som faktisk har hatt støvlene på bakken når det gjaldt, inn i beredskapsrådet.

Det snakkes videre om Flekkefjord Sparebank Arena som evakueringssenter og matlageret på sykehjemmet som garantist for matsikkerheten. Ærlig talt: Dette er beredskap for en kraftig høststorm, ikke for en sikkerhetspolitisk krise. Dette avslører hvor liten kunnskap og forståelse man faktisk besitter.

For, at man i 2026, «Totalforsvarsåret», fortsatt diskuterer om man skal få på plass nødstrøm til rådhuset, er intet mindre enn en fallitterklæring, men ikke overraskende.

Politiet har sin rolle, ja, men de kan ikke være overalt. De er jo som oftest «opptatt på Åpta» også. Kommunen har et selvstendig ansvar for å beskytte sine innbyggere. Da nytter det ikke å skylde på at staten «vegrer seg for å konkretisere». Flekkefjord kommune må umiddelbart slutte å behandle beredskap som en skrivebordsøvelse for kontrollutvalget og som viser en manglende forståelse for alvoret.

Innspill: Involver veteranene fra Intops/Forsvaret: Slutt å kaste bort kompetansen til de som har sett og vært i kriser og takler det. De skal ha faste plasser i beredskapsrådet. Alt annet er uansvarlig.

Realitetsorienter planene: En plan som ikke tar høyde for langvarig bortfall av nasjonale forsyninger er ikke verdt papiret den er skrevet på.

Slutt med unnskyldningene: Hvis næringslivet, frivillige og militære skal med, må de inviteres inn nå – ikke når strømmen har gått og satellittelefonen ligger tom for batteri i en skuff på rådhuset.

Beredskap handler ikke om å vente på instrukser fra Oslo. Det handler om å bruke de hodene og de hendene man har lokalt. Akkurat nå virker det som om bl.a. Flekkefjord kommune har mer tro på Word-dokumenter enn på sine egne kompetente innbyggere.

Sett foten i bakken og ta en realitetsorientering, husk det er fremdeles ingen skam å snu!