Herold

Førti år etter er Tsjernobyl mer aktuelt enn noen gang fordi vi igjen lever i en tid der løgnen er blitt normalisert.

Skritt i mørket, vodka som helles i et glass, en båndopptaker som startes. Deretter de første bildene; en spartansk leilighet, en katt i en sofa, et menneske som leser inn sitt siste budskap til verden: «Hva koster løgner? Det er ikke det at vi tar dem som sannheter. Den virkelige faren er at om vi hører nok løgner evner vi ikke lenger å gjenkjenne sannheten».

Etter å ha gjemt opptaket, satt ut mat til katten og tatt seg en siste røyk henter mannen fram et tau og henger seg fra taket. Klokken på kommoden viser 01.23. Slik åpner drama-serien «Chernobyl». Mannen i tauet heter Valerij Legasov og datoen er 26. april 1988, på dagen – og minuttet – to år etter at historiens største atomkatastrofe fant sted.

Trumps pisspreik truer sivilisasjonen

Denne uken er det 40 år siden reaktor 4 ved atomkraftverket Tsjernobyl i Ukraina gikk i lufta. Det som skjedde i kjølvannet av denne katastrofen er mer aktuelt nå en kanskje noen gang siden. Ikke fordi atomkraft igjen er blitt aktualisert – dagens kjernekraftverk er uendelig mye sikrere – men fordi vi nok en gang lever i en tid der løgnen er blitt normalisert.

Sovjetunionen var et samfunn bygget på løgn. Tsjernobyl gjorde dette klart for landet innbyggerne på en helt ny måte. Det ble mer enn systemet tålte. I 2006 skrev Mikhail Gorbatsjov: «Atomnedsmeltingen i Tsjernobyl ... var kanskje den egentlige årsak til Sovjetunionens kollaps».

Valerij Legasov – som er en virkelig person – tok livet sitt fordi han ble nektet å fortelle at katastrofen skyldtes konstruksjonsfeil ved kjernekraftverket. Myndighetenes forklaring var menneskelig svikt. Først i november 1991 innrømmet de at konstruksjonsfeil var hovedårsaken. En måned senere stemte Ukraina for uavhengighet, en måned etter det igjen opphørte Sovjetunionen å eksistere.

2026 kan bli året USA tar veien fra demokrati til autokrati

Våren 1986 smilte livet til innbyggerne i Tsjernobyl. Atomkraftverket ga gode inntekter, levestandarden var høy, befolkningen ung og like før var en helt ny fødeavdeling innviet med 75 sengeplasser. Det gjorde Tsjernobyl til en slags sovjetisk idealby og ingen ville ødelegge idyllen ved å antyde at atomkraftverket kunne være usikkert.

Sovjetisk atomteknologi var verdensledende og absolutt sikker; det var budskapet innbyggerne – og verden – fikk høre. Derfor trengte kraftverket ingen beskyttende bygning og man kunne bruke en billigere type styrestaver til å kontrollere reaktoren.

Det var feil ved disse styrestavene som utløste ulykken. Selv om de ansatte brøt en rekke sikkerhetsregler i forkant ville ulykken vært unngått om stavene var riktig konstruert. Feilen var kjent av myndighetene fra før og stavene skulle skiftes, men ingen hadde fortalt det til de ansatte ved verket.

Så lenge Putin har makta vil det aldri bli fred i Ukraina

Fordi strålingen ble registrert i utlandet kunne myndighetene ikke legge lokk på ulykken. Å holde den reelle årsaken hemmelig ble dermed deres prioritet nummer en. Prioritet nummer to var å bagatellisere skadevirkningene av ulykken. Å beskytte befolkningen var totalt underordnet.

Etter Sovjetunionens fall ble en rekke amatøropptak av livet rundt kraftverket i dagene etter katastrofen frigitt. De viser et fortsatt fredelig hverdagsliv med lekende barn og sommerkledde voksne. Men med jevne mellomrom dukker det opp hvite flekker på filmrullene. De skapes av den ekstremt høye gammastrålingen befolkningen utsettes for.

Effekten av å se dette er skremmende; en regjering som bevisst utsetter sine intetanende innbyggere for livsfare. Og verre skulle det bli. 30 april snudde vinden og blåste nedfallet rett mot millionbyen Kyiv, bare 10 mil unna. Lokale myndigheter var klar over det, strålingen ble målt 100 ganger høyere enn normalt så de spurte Moskva om de burde avlyse 1. mai-feiringen.

Media må søke sannheten, ikke la seg presse av aktører med uklare motiver

Svaret fra Mikhail Gorbatsjov var at de hadde fått panikk og overdrev faren. Når de senere prøvde å få tak i ham, tok han ikke telefonen. Ledelsen i Kyiv turte derfor ikke avlyse, men ba barna bli hjemme. I stedet hentet de barn fra byens barnehjem, barn ingen ville savne, og plasserte dem foran i toget for å gi et inntrykk av normalitet.

Da sannheten om dette ble kjent skapte det et voldsomt raseri i Kyiv og det raseriet bidro utvilsomt til at Ukraina sa nei til unionen fem år senere. Det gjorde også måten helsevesenet behandlet de som ble syke av strålingen på. De som hadde jobbet med å stoppe lekkasjene ble sendt til et sykehus i Moskva, bevoktet av KGB og pålagt taushetsplikt.

Putin, Musk og kampen om sannheten

Jeg så nylig om igjen et opptak av noen av dem, iførte improviserte klær av bly som kun dekket deler av kroppen idet de gjør seg klar til å gå inn mot kjernen. De smiler og ler i forkant av det som er et rent selvmordsoppdrag. Det er som å se bilder av soldater fra første verdenskrig før de går over toppen av skyttergraven for å møte den sikre død i maskingeværilden.

Det store flertall opplevde mindre plager på grunn av strålingen og de ble stort sett nektet hjelp. Legene hadde forbud mot å bruke diagnosen strålingsskade. Plagene skyldtes «strålefobi», de var psykosomatiske og helseminister Jevgenij Tjasov slo i mai 1988 fast at «ulykken i Tsjernobyl har ikke påvirket befolkningens helbred i det hele tatt».

Fire år med krig ødelegger både Ukraina og Russland

Vi lever igjen i en tid der mektige menn bruker løgnen som våpen mot egen befolkning. Det eroderer selve grunnfjellet i et samfunn. Putin har lært av Sovjetunionen og Trump av Putin. Men lærdommen av Tsjernobyl burde vært en helt annen. Den burde vært samme konklusjon som Valerij Legasov dro i teksten han leste inn rett før han tok sitt liv.

Disse opptakene ble etter hans død spredt i hemmelighet og bidro til at sannheten kom fram og diktaturet brøt sammen: «Dette er Tsjernobyls siste gave: Der jeg en gang fryktet hva sannheten ville koste spør jeg meg nå bare: Hva koster løgnene»?