Herold

Det finnes øyeblikk i livet som deler tiden i et før og et etter. Beskjeden om kreft er et slikt øyeblikk. For meg og for mange andre i samme situasjon kjennes det ikke bare som et sjokk, men som et indre jordskjelv. Alt som var trygt, stabilt og kjent forskyves. Kreft forbindes fortsatt med fare, selv om utsiktene til bedring aldri har vært bedre. Nå som julen nærmer seg og Flåklypa ruller over skjermen som hvert år, dukker Ludvig og Solan opp i tankene - to figurer som minner oss om at vi rommer både uro og håp. Som Ludvig i Flåklypa sier: «Det er fali det» – og ja, det kan være alvorlig. Likevel finnes det trygghet i kunnskap, erfaring og fellesskap. Men uansett hvor gode prognosene kan være, setter en kreftdiagnose i gang sterke tanker og følelser om eget liv.

Ludvig og Solan speiler nettopp ytterpunktene i oss – fra forsiktighet og bekymring til dristighet og pågangsmot. Ludvig, «dypsindig og med angst for gjennomgripende forandringer», og Solan «barnefødt optimist» viser hvordan disse sidene kan eksistere samtidig.. I èn scene tørker Ludvig snørra, ser seg storøyd og bekymret rundt, merker værskiftet og sier «jeg blir redd jeg, når det blåser nordavind fra alle kanter». Solan svarer kjapt; «fint arbeidsvær det gut!» Slik kan også en usminka og ærlig beskjed om kreftsykdom oppleves: som en usynlig storm fra alle kanter der ingenting står stille og Solans lyse stemme blir svakere.

De første dagene etter diagnosener en underlig blanding av venting og overveldende aktivitet. Telefonsamtaler, mobilapper, innlogginger, gjennomføre og kansellere avtaler, undersøkelser, prøvesvar, ord og uttrykk, egne og andres reaksjoner fra familie og venner. Alt handler om å få kontroll – og samtidig er det umulig å få oversikt over det som skjer. Kroppen går på autopilot mens hodet forsøker å gripe fatt i setninger som: «Behandlingen starter om kort tid.» «Prognosene er gode.» «Dette skal vi følge tett.»

Imellom disse setningene ligger en virkelig anstrengelse med å forstå hva som egentlig skjer med en selv. Å venne seg til tanken på at livet ikke lenger er helt forutsigbart. Å håpe. Og å være redd. Ofte samtidig.

Når planen om behandlingen endelig kommer i gang, skjer det noe. Ikke fordi frykten forsvinner, men fordi usikkerheten får mindre plass. Man går fra å være passiv mottaker av en brutal beskjed til å bli en aktiv deltaker i egen behandling. Det betyr mye. Kanskje mer enn man tror.

Jeg skriver dette for alle som akkurat nå står i disse dagene, både den det gjelder og pårørende – dagene mellom sjokk og struktur, midt i «nordavind fra alle kanter» og litt medvind. Det er lov å være redd. Det er lov å være forvirret. Det er lov å kjenne på alt på en gang.

Forskning og spesialistkompetanse gir grunn til å tro at det kan gå bra. Prognosene kan være gode og behandling treffer stadig oftere. Vi bærer alle både Ludvigs uro og Solans optimisme i oss – to stemmer som minner oss om at bekymring og håp kan leve side om side. Selv om reisen kan føles ensom og urettferdig, er den aldri uten mennesker. Når det stormer fra alle kanter, står noen nær som holder igjen, dytter på eller bare er der: familie, venner, kolleger og ledere. Og når beskjeden er alvorlig, møter du helsepersonell som ikke kan love mirakler, men muligheter. De bærer ærligheten og håpet sammen med deg – helt til jordskjelvet har lagt seg, nordavinden stilner og det med stor sannsynlighet blir godt arbeidsvær igjen….