- Ikke lange køer med damer
NRK-profil og fotballkommentator Olav Traaen (53) letter på sløret om privatlivet. - For tida lever jeg alene, så får jeg se hva som skjer.
- Ikke lange køer med damer
NRK-profil og fotballkommentator Olav Traaen (53) letter på sløret om privatlivet. - For tida lever jeg alene, så får jeg se hva som skjer.
Annonsørinnhold
Vanvittige BlackWeek-tilbud
Stor proteinprodukter-test: Seks får toppscore!
Gratis for pluss-abonnenter: Digitalt vinkurs om julemat!
23 nye elbiler: Disse imponerer
OLAV TRAAEN
Anne B Ragdes spesielle dødsfrykt
Mer om
Bjørge Lilleliens arvtaker, det er det de kaller ham nå, de som er gamle nok til å huske den legendariske sportskommentatoren som fargela sportssendingene den gangen tv-bildene var grå og uskarpe, kjent for utblåsninger som: «Eric Heiden er det beste som har hendt isen siden skotsk whisky», da den amerikanske skøyteløperen vant sitt femte OL-gull av fem mulige i Lake Placid i 1980.
Og kanskje den mest legendariske kommentaren av dem alle, da Norge sparket England ut av VM med 2-1 i en kvalifiseringskamp på Ullevaal Stadion i 1981, her i et utdrag:
«Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? (...) Your boys took a hell of av a beating!»
Olav Traaen legger ikke skjul på at han har den avdøde sportskommentatoren på en pidestall.
- Jeg mener Bjørge Lillelien var et komplett geni.
Med høy panne over firkantede briller ser han geniaktig ut selv, der han står på Marienlyst iført en knallrød allværsjakke med NRK sport på brystet og adgangskort rundt halsen. Det er særlig fotballkommenteringen som har ført til sammenligningen med NRK-legenden Lillelien, vi kan ramse opp noen av Traaens utsagn fra kvalifiseringskampene på veien mot et høyt sannsynlig VM-sluttspill i fotball:
«Gutta er så sultne som isbjørner på Svalbard der de jakter flere mål", og "Norge er et fotballag å regne med, Norge leverte til hundre tusen i stil», da vi slo Moldova 11-1 på Ullevaal. Og da landslaget slo Israel 5-0 på hjemmebane mente han at pasningene fra de norske spillerne var like presise som netthinnekirurgene på Ullevål, for å nevne noe av det han lirer av seg i kommentatorboksen.
Jeg liker å leke med ord og vendinger, det er ikke så stor forskjell på hvordan jeg er på jobb og i mer private sammenhenger.
Hvor tar du det fra?
Jeg prøver å utnytte radioens egenart, å lage fargerike, gode bilder som gjøre at lytterne føler de står inne i sekstenmeteren. Det er målet mitt, at de som hører på skal føle at de virkelig er med i kampen.
Traaen skyver inn døra til et intimt studio i NRK. Her inne er det miksepult og mikrofoner, lydempende paneler på veggen og ledninger i krøll på gulvet. Han setter et headsett på hodet.
- Det er min fordømte plikt å gjøre radikommenteringen så levende og bra at folk gidder å høre på. Og jeg mener bestemt at det er noe grunnleggende sunt ved å lytte til radio og skape sine egne bilder, det setter fantasien i sving, særlig for den oppvoksende generasjon som ikke leser så mye som før.
Før sending leser han seg opp på kamper og spillere for å være forberedt. Men så, når kampen starter, slipper han seg løs.
- Jeg må kaste meg inn i kampen og la den bli stor! Hvis det er en fasinerende og morsom fotballkamp lar jeg meg lett rive med, og da må jeg bare stole på at det jeg sier underveis er fornuftig nok.
Traaen kobler inn radiostemmen og kommenterer en fiktiv kampsekvens.
Her kommer Norge ned på venstre side, innlegg mot mål, keeper er ute med den ene hansken og BOKSER ballen ut, der kommer Haaland inn fra dødlinjen og slår ballen mot Mà L, nei, den går over tverrliggeren, tre minutter og femten sekunder er spilt i første omgang og stillingen er O-O.
Hender det at det går helt i ball?
Det hender selvfølgelig at jeg blander kortene i kampens hete, men verden går helt fint videre. Hvis jeg var kirurg og glemte igjen ei saks i buken på en fyr på operasjonsstua på Ullevål ville det vært helt krise, hvis jeg sier noe feil i kommentatorboksen på Ullevaal får det ikke like store konsekvenser.
Etter sending hører han gjennom opptaket.
Jeg sitter ikke med popcorn og digger det jeg har sagt, jeg hører gjennom for å lære og ta ansvar for min egen utvikling.
Det høres nerdete ut?
Absolutt. Jeg er nok en nerd.
Olav Traaen liker å sammenligne sportskommenteringen med jazz.
- Som en jazzmusiker må jeg kunne notene og ha det grunnleggende på plass, men så må jeg slippe kontrollen og improvisere underveis. Hvis jeg låser meg til et manus vil det bli forferdelig kjedelig å høre på.
Han tar av seg headsettet.
- Jeg må legge vekk tanker som at jeg skal rake løv i morgen og egentlig skulle bakt ei kake, det er hundre prosent tilstedeværelse som gjelder.
Siden han begynte i NRK for trettitre år siden har han kommentert atten ulike idretter i radio og tv, men det er den svarte og hvite fotballen som banker i hjerterota.
- Fotball fasinerer meg enormt. Jeg skjønte tidlig at jeg ikke kom til å bli noen stor fotballspiller, men det betyr ikke at jeg ikke kan ha stor glede av fotball.
Han drar en fillete utgave av boka til Bjørge Lillelien opp av sekken.
- Jeg kan denne boka nærmest på rams, Lillelien var den store helten for meg da jeg var guttunge.
Olav Traaen var ni år gammel da NRK-legenden gikk amok i kommentatorboksen 9. september 1981.
- Jeg ble helt fjetret, og tenkte at sånn vil jeg også bli.
Han fikler med telefonen, skroller fram et falmet fargebilde hvor en lyslugget guttunge strekker hånda høyt i været for å få autografen til Lillelien.
- Bildet er tatt utenfor à råsen stadion på 80-tallet, og det var veldig stort. Jeg var ikke interessert i autografen til fotballspillerne, Lillelien var den store helten.
Traaen tar oss med inn på gutterommet hjemme på Rykkinn, hvor han vokste opp som eldstemann i en søskenflokk på tre. à ret kan ha vært 1983, og der inne blant fotballplakater og halvskrevne skolestiler iscenesatte han sine egne fotballkamper. Det kunne være Norge mot Brasil i et tett oppgjør, stillingen var kanskje sju sju, med halvannet minutt igjen av andre omgang.
Hadde noen hørt ham ville de tenkt at gutten hadde en skrue løs, tror Traaen.
De kampene var selvfølgelig aldri kjedelige, de var helt spektakulære med praktfulle scoringer og elleville redninger, det bare var fantasien som kunne sette en stopper for det som skjedde på fotballbanen.
Det virker å være tilfelle i norsk fotball om dagen også?
Ja! Det er gøy på jobben om dagen, og jeg håper det fortsetter sånn.
Søndag kveld blir Norge klare - med mindre Italia slår oss med ni mål - for fotball-VM 2026.
Om Norge slår Estland på Ullevaal Stadion, så vil den siste gruppespillskampen borte mot Italia tre dager seinere være en ren formalitet.
Så langt har kvalifiseringskampene lignet dem Olav Traaen iscenesatte hjemme på gutterommet. Han tør nesten ikke drømme om eurforien som vil oppstå hvis Norge kommer til VM.
Det vil være helt ENORMT! Jeg kan bare si at jeg gleder meg.
Det kan bli mye morsom kommentering, kanskje topper du Lillelien?
Det er umulig, men gøy blir det.
Han blar i boka om sin store helt.
- Visste du forresten at referatet i 1981 ble kåret til verdens beste sportskommentering av den britiske avisa The Observer? Det var stort.
Traaen har selv vunnet priser for kommenteringen sin, for tre år siden vant han Riksmålsforbundets lytterpris, og nylig vant han Prix Norge for årets beste sportsprogram for dekningen av kvartfinalen mellom Bodø/Glimt og Lazio sammen med kollega Carl-Erik Torp.
Har all oppmerksomheten gjort deg populær?
Det er ikke sånn at det står lange køer med damer utenfor NRK og venter på en sportskommentator. Og i den grad jeg får fanpost er det få som ber meg ut.
Du er kanskje aktiv på Tinder?
Nei, nei, nei, det skulle tatt seg ut om jeg hadde brukt dette intervjuet som sånt sjekkeopplegg. For tiden lever jeg alene, så får jeg se hva som skjer - som en klok mann en gang sa: Det er et av de spørsmålene som ligger i framtida.
Olav Traaen finner fram telefonen igjen.
- NÃ¥ skal du se en av de som betyr aller mest i livet mitt.
Et vennlig hundeansikt fyller telefonskjermen.
- Her er gutten, han heter Brutus, er åtte år gammel og betyr veldig mye for meg. Jeg gruer meg allerede til den dagen han blir borte og krysser fingrene og banker i bordet for at han blir skikkelig gammel.
Stemmen blir myk når han snakker om den firbente bestevennen.
Han er av rasen meksikansk nakenhund, og bor halve tiden på Svalbard. Jeg har en venn som bor der, og vi deler ansvaret for Brutus.
Nakenhund? PÃ¥ Svalbard?
Ja, men det går bra, han får på seg en tykk frakk mot kulda og trives godt både i Longyearbyen og i Oslo.
Flere burde hatt hund, mener Traaen, og tar på seg den røde jakka for å bli fotografert utendørs.
- Mange her i Oslo er ensomme, ikke sant, og da er en hund gull verdt, den gir selskap, og det er lettere å komme i kontakt med andre mennesker som også har hund. Det er helsebringende og kjempesunt å ha hund.
PÃ¥ vei ut henter han seg en brus fra automaten i gangen.
Pepsi Max er min store last i livet, det renner snart brus i blodårene mine! Dette er nummer fjorten i dag.
Fjorten?!
Nei da, det er bare tull, så ille er det ikke, men det blir noen flasker hver dag. Jeg drikker ikke kaffe, og verken snuser eller røyker, og noen laster skal vi jo ha.
Han trasker ut på den grønne kunstgressmatta på Marienlyst, hvor fotballklubben Frigg spiller kamper. For en stund siden så han en klassescoring nettopp her, satt i krysset av en unggutt uten landslagstrøye.
- Det var et vakkert mål, og jeg klarte ikke å la være å nevne det i en radiosending.
Olav Traaen hopper opp og toucher tverrliggeren for å vise hvor ballen traff.
- Ballen smalt rett inn her, som ei kanonkule. Keeperen var totalt sjanseløs!
Han humrer.
- Dagen etter kontaktet målscoreren meg for å takke, han hadde hørt sendingen og syntes det var stas å bli nevnt i radioen. Det var litt moro, synes jeg.
Født: 22. februar 1972.
Familie: Ugift, ingen barn. Spreke foreldre, søsken og onkelbarn. Og den meksikanske nakenhundenBrutus.
Beste egenskap: Stort sett blid, engasjert og snill.
Verste egenskap: Jeg er vel ikke den som er flinkest til å rydde. Heldigvis har jeg bare 51 kvadratmeter å holde orden på.
Redd for: Jeg går ikke rundt og er redd, har heller ingen fobier.
Ser på: Ikke så mye, jeg synes det er deilig å ha det stille rundt meg når jeg har fri. Ser jo nyheter og følger med, men jeg ser ikke tv i timesvis.
Når gråt du sist? Da jeg nylig så en hundevideo på Facebook hvor hundens budskap var følgende: Ikke sørg over meg den dagen jeg dør, få deg heller en ny hund for å hedre mitt minne. Det rørte meg, og har blitt en øyeåpner fordi jeg til nå har tenkt at jeg ikke skal ha noen ny hund den dagen hunden min Brutus dør.
Det klokeste rådet du har fått? Det meste i livet kan du ikke gjøre noe med, det eneste du kan styre hundre prosent selv er dine egne holdninger og handlinger.
Din mest dramatiske opplevelse? Jeg har vært heldig og har verken hatt hjerteinfarkt eller vært involvert i alvorlige ulykker, det sier jeg tusen takk og amen for. Det var litt dramatikk da jeg fikk netthinneløsning for noen år siden, men det gikk fint takket være dyktige kirurger.
Hva gjør deg forbanna? Hvis noen er slemme mot en hund.
Hva gjør deg glad? Jeg blir glad av å være sammen med artige mennesker, folk som har evnen til å begeistre. Så blir jeg glad når hunden min Brutus har det bra.
Oppsummer helsa di i en setning: Stort sett frisk.
Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? Jeg tror det er bra for både Norge og meg selv at det aldri kommer til å skje.
Hva vet ikke folk (flest) om deg? Det mest spennende i mitt liv er jobben min, så utover det har jeg ikke noe særlig spennende å fortelle om.
Hva gjør du om ti år? Forhåpentligvis det samme som nå.
Neste avspark - ett klikk unna