Herold

Alt er lett for et barns fantasi. Men voksen virkelighet ødelegger ofte drømmene våre.

Nordlig regnbue vignetten

En av de beste ferdighetene til hjernen vår er fantasi.

Alt som ikke kan kombineres i livet kan kombineres i hodet vårt. Alle har sin egen «personlige verden».

Alle kan supplere fantasien med millioner av alternative scenarioer. Ved å omskrive uttrykket «mitt hjem er min festning» kan vi si «min hjerne er min festning». Å slippe noe eller noen inn i tankene sine betyr å la disse tingene påvirke seg. Jeg husker en gang i barndom vi lekte med fetteren min og forestilte oss at vi var cowboyer.

I min fantasi var hesten hvit, og det samme var hans. Men det kunne ikke være to hvite hester i spillet, så vi ble irritert på hverandre for retten til å «ri på en imaginær hvit hest». Nå er det mer en fordel enn en ulempe å finne noen som tenker som oss. Men i barndommen er alt litt annerledes.

I barndommen, når vi lyttet til eventyr, identifiserte vi oss med modige riddere og magiske prinsesser, kloke trollmenn og morsomme dyr. Å reise gjennom imaginære verdener var så enkelt.

Alt er lett for et barns fantasi. Men voksen virkelighet ødelegger ofte drømmene våre. Og i stedet for bare å drømme, har personen en drøm om å lære å drømme.

Og hvordan ville det vært å møte en mytisk eller historiske personer nå?

Hei Marilyn, hvilken farge bruker du til å farge håret?

Hei Napoleon, vet du at navnet ditt for de fleste forbindes med napoleonskake?

Hei Mozart, hvordan kombinerte du frimureriet og musikken?

Jeg lurer på om du ville eie en Grammy?

Og om en av de historiske karakterene kunne flyttes til vår tid?

Ville Henry Ford kjøre en Ford eller ville Jesus ha et Netflix-abonnement?

Jeg forstår at slike spørsmål er kjetterske og merkelige, men hvorfor ikke.

Nå tenker jeg hvorfor ikke skrive om tre menn som jeg så en julemorgen i helgen. De gikk langs Røstad-stien, en av dem holdt en hund i bånd, en annen dyttet en barnevogn foran seg, den tredje hadde et kamera med en bratt linse.

Dette kan være de tre moderne vise mann (hver holdt fast ved sin gave og den var viktig for hver).

Det er selvfølgelig veldig stereotypt å tenke på at den som har en hund bruker all sin kjærlighet og penger kun på den. Men hvis vi betrakter disse ukjente mennene fra et symbolsynspunkt, så er det kanskje noe i dette?

Noen vier seg helt til familien, noen til materielle ting, noen til forening med naturen og seg selv. Svært sjelden har de virkelig viktige tingene i livene våre er lik vekt, ofte en av tingene viktigere. Tross alt har nesten hvert eventyr tre arketyper.

Tre søstre, tre brødre, en drage med tre hoder, tre nøtter til Askepott, en gullfisk og tre ønsker. Hvis disse mennene var virkelig vise mann ville jeg nok spurt noe i retning av «Er jeg på rett veg i livet?».

Jeg vet ikke hva de ville ha svart meg og om jeg hadde blitt glad for å høre svaret, dersom dette svaret ikke passet meg. Men jeg vet, hvis du går fra samme Røstad, kan vi ta en naturskjønn rute og se et skilt på den. På skiltet har skrevet det «Kjærlighetsstien». Ferdsel på eget ansvar, stien blir ikke brøytet eller strødd.»

Faktisk viser skiltet den virkelige tilstanden til stien. Men hvis vi ikke tenker på virkelige veier, men på abstrakte, er da livsveien til noen av oss helt ryddet?

Noen ganger er en banal tilfeldighet nok til å få en person til tenke seg om.

Jeg drysser min «kjærlighetsstien» med bokstavene fra morsmål og ukjent språk – kanskje det ikke blir så glatt/skummelt å gå.