Herold

Hjemlandet mitt er Syria. Historien om den syriske sivilisasjonen dateres tilbake minst til det fjerde årtusen f.Kr.

Nordlig regnbue vignetten

(Begynnelsen i forrige Nordlig Regnbue nummeret)

Jeg er ca. 40 år gammel og kom til Norge for 8 år siden. Jeg er gift og har to barn, en gutt på 19 år og jente på 9 år. Jeg liker mest å være ei mor i denne verden. Jeg er utadvendt person og sosial.

Jeg har kommet fra et land som ligger i Midtøsten. Hjemlandet mitt er Syria. Historien om den syriske sivilisasjonen dateres tilbake minst til det fjerde årtusen f.Kr.

Jeg ble født og vokste opp i en vakker by som kalles Aleppo. Hjembyen min er en av de eldste kontinuerlig bebodde byene i verden, den ble bebodd allerede, mest sannsynlig, av det 6. årtusen f.Kr. Aleppo ligger i Nord-Syria nær grensen til Tyrkia. Byen har en betydelig plass i historien, siden den ligger på Great Silk Road, som går gjennom Sentral -Asia og Mesopotamia. Aleppo er en mangfoldig by. De fleste innbyggerne i Aleppo er muslimske arabere. Den kristne befolkningen består av armenere, grekere, maronitter og syriske katolikker. Og i tillegg er Aleppo et kulturell, industriell, handel og håndverk by. Det er preget av kunst, matlaging. Kvinnene er vakre og mennene er flinke, de jobber lenge hver dag. Byen har sine egne skikker og tradisjoner. Den kan være litt streng noen ganger. Aleppo betyr for meg en fin drøm og fantastiske minner slik at jeg vokst opp der og har fått en høy utdannelse, giftet meg og fikk mitt første barn der.

Jeg vokste opp i en stor familie. Vi er 7 søsken og jeg er barn nummer 4. Vi er 6 jenter og en gutt. Barndommen min var full av glede og lykke. Jeg pleide å leke mye med søsknene mine innendørs og lage mat sammen. Barndommen min var den vakreste, lykkeligste dagen i livet. Jeg kan aldri glemme den første skoledagen som var full av spenning og lykke. Jeg kan aldri glemme bursdager. Vi pleide å kjøpe gaver og ferie, dekorere huset og lage mye mat og søtsaker. I den gamle, snille tiden levde jeg de vakreste øyeblikkene i livet mitt.

Jeg hadde de mest spennende minnene fra den tiden. En dag lekte jeg med søsknene mine. Vi organiserte en fest og brukte min mors sminke og smykker. Så gikk vi til kjøkkenet og lagde et stort bord og brukte servietter og bestikk til tiltenkte gjester, slik mora mi pleide å arrangere et skap på kjøkkenet fullt av dyrt utstyr. Disse ting brukes bare i ferier og fester. Vi inviterte barna til naboene våre den dagen. Mora min var ikke hjemme, og siden forberedelsene tok lang tid, hørte vi plutselig lyden av min mor åpent døren med nøkkelen. Alle skyndte seg å skjule tingene. Vi prøvde å gjemme tingene under sofaen, og jeg husker jeg hadde på meg min mors høye hæler og jeg gjemmet dem i kjøleskapet.

Jeg ble kjent med mannen min i henhold til skikker og normer som ble fulgt der i samfunnet. Det kalles familier forloveres slik at min mann kom med familien sin på besøk hos oss og vi møttes og ble forelsket ved første øye blikk. Alle var kjempefornøyde og glade med oss. På den tiden var mannen min i militære. Jeg var 17 år gammel. Forlovelsen vår varte i to år, etter mannen min var ferdig med hæren ble vi enige om en dato for bryllupet. Vi arrangerte en stor og fantastisk bryllupsfest og alle som deltok under seremonien, vil huske den så lenge. Rundt 300 slektninger, venner og naboer ble invitert. Jeg husket godt at det var sommer og var veldig varmt. Da bestemte vi oss for å servere pistasjiskrem, som mannen min laget selv. Det var en stor overraskelse. Men dagen etter var mer spennende – middagsbuffé på festen besto av lammekjøtt som var tilberedt på forskjellige måter, dessuten buffé med ferske frukt og desserter tilberedt i form av en foss i hjørnet.

Jeg jobbet ikke fordi jeg var student, og jeg gledet meg til å jobbe som statsadvokat. I tillegg trengte jeg ikke å jobbe, for vi hadde god økonomi situasjon og mannen min hadde høy inntekt. Han jobbet i 12 timer daglig uten ferie og ikke en helg. Han er farmasøyt og i tillegg jobbet han med sine brødre i industrien slik at de i 2003 etablerte full Automatic iskrem fabrikk. Prosjektet oppnådde suksess, og de ble motiverte etter noen år for å etablere andre prosjekter, som er en tekstilfabrikk for produksjon av gardiner og tepper.

Vi drømte også om utviklingen, ettersom vårt neste trinn var et farmasøytiskes fabrikk for produksjon av medisiner. Det som har ikke skjedd ennå ...

Den dagen krigsflyene bombet stedet vi bor i. Mannen min var på jobb som vanlig. Sønnen min og jeg gikk ut. Vi slapp unna unngåelig død av snikskytterbomber. Så langt ringer lydene av bombing og skarpe skudd i ørene mine som i filmene. Og den som har hørt, er ikke det samme som den som har sett. Vi gikk ut selv uten klær og uten mitt dyre kjøkkenutstyr, ettersom jeg hadde det mest triste å miste – forlovelsesringen som laget av unik stein av diamant.

Livet vårt under krigen var et mareritt, ettersom livet vårt endret seg. Vi snudde oss og forlot hjemmet vårt som vi bygde med glede og kjærlighet.

Det var ikke trygghet, og vi ble utsatt for død, slakt og kidnapping. Livet vårt der var blitt en situasjon for å vente på døden; hvem skal dø som den neste ... Og etter at vi mistet alt, bestemte vi oss for å flykte. Men til hvor? Norge? Til helt annet kontinent, der mennesker bor ved polhavet, og der det er så kaldt og mørkt hele vintermånedene og solen går aldri ned alle sommermånedene. Frihetsstedet, sosial rettferdighet og menneskeligheten og i tillegg leste jeg mye på Google.

Reisen begynte første september i 2015. Da forlot vi vårt hjemland med uforglemmelig farvel, til en ukjent fremtid. Vi måtte reise til Libanon med buss på grunn av nedleggelse av flyplasser i Syria, så fra Libanon med fly til Tyrkia, og fra Tyrkia til Europa med gummibåt. Vi var sånn, slik våre mødre fødte oss. Vi hadde med nesten ingen ting. Der vi ble ranet gjennom en såkalt smugler. Alt som vi hadde med (til og med pengene til bilen min som jeg har solgt) betalte vi for å komme til Europa. Vi drømte bare om å komme til Norge så fort og så trygt om mulig.