Herold

Er døden fremdeles et tabu, noe vi sjelden snakker om. Jeg tror det er blitt litt lettere å snakke åpne opp og snakke om livets sluttfase de siste årene.

I fjor døde 25.040 personer i Norge. Vi lever lenger fordi stadig flere overlever sykdommer som kreft og hjertesykdommer. Men andelen av demems øker, fordi den i stpor grad rammer oss gamle.

Mange gamle er mett av dage og ser tilbake på et langt og rikt liv. Og døden er ikke så skremmende. Livet har vært langt og innholdsrikt. Men vi er opptatt av livet. Politikerne snakker om livskvalitet. Og folkehelseansatte følger opp og forklarer hvordan vi skal leve for å oppnå en høy alder.

Mestre livet

Vi gjør alt for å forlenge livet. Legevitenskapen gjør stadige framskritt og skaper nye og flere behandlingsformer som fører til at flere gamle som blir syke overlever. Men ønsker vi f.eks. å leve til vi blir 110 år? Kanskje ikke?

Vi må bli langt flinkere til å snakke om «dødskvalitet.» Vi blir fattigere som mennesker om vi lever uten å gjøre oss noen tanker om døden, en verdig død! På mange helsehus og sykehjem opplever mange eldre dessverre en ensom og uverdig avskjed med livet.

Døden er en følgesvenn gjennom livet. For å kunne mestre livet, må vi også kunne mestre døden. Vi feirer fødselsdager, mens dødsdagene glir forbi i stillhet.

Vi lever i en kultur som vektlegger individet. Jeg har kanskje en ektefelle, barn og foreldre. Det kan skape problemer når vi skal ta farvel. For hvem skal bestemme når en går bort? Er det nåværende kone, tidligere kone eller barna? For å si det på en annen måte. Hvem eier den avdøde?

Det rent følelsesmessige stikker likevel dypest. En som sto meg nær er borte. Jeg kan ikke snakke mer med den avdøde, omfavne vedkommende eller gi en god klem.

For siste gang

Begravelsesbyråene tar seg av det rent praktiske. I gamle dager måtte familien gjøre det selv. Mange skulle ønske at de selv kunne gjøre noe av det praktiske som en del av sorgarbeidet, men de fleste er nok glade for at de slipper å bli belastet med dette.

Og familiene får hilsener. De mottar blomster. Det opprettes minnes

Og når kisten senkes i jorden eller den døde blir kremert, er det hele over.

Nei, det er det ikke. For minnene lever når vi tar fram programmet med avdødes bilde på forsiden eller dødsannonsen som jeg har gjemt. Og når vi åpner skuffen med programmene blir minnene levende. Vi hilser på gamle kjente som på ulike måter har betydd noe for oss og nevner den avdødes navn. For et jødisk ordtak sier at en person først dør ordentlig når navnet blir nevnt for siste gang.

Det er dyrt å døy - om gravferdskostnader og sosiale medier

Det er lettere for de nærmeste når avdøde har kommet med sine ønsker

Når folk trekker seg fra offentlig debatt av frykt for hets, svekkes demokratiet