Herold

Hedegart fant til slutt sin plass på et landslag. Det er mer usikkert hva som skjer med Iversen og Klæbo. Følg med i fortsettelsen!

Norges Skiskytterforbund klarte på en måte å manøvrere seg ut av kaoset, ved god ekstern hjelp fra Ole Einar Bjørndalen og Bjørge Stensbøl. Det endte med at Einar Hedegart ble tilbudt en plass på elitelandslaget, men for å unngå at noen taper ansikt, skal han formelt sett fortsatt tilhøre rekruttlandslaget. Dermed kan også løperne på begge landslag hevde at uttaket ble det de vil omtale som «rettferdig», fordi han ikke var formelt kvalifisert gjennom resultater for noe annet enn rekruttlaget, og knapt nok det. De skjønner ikke at landslag tas ut på grunnlag av potensial.

otto-biografi

Jeg spår at hurlumheien i skiskyting blir som krusninger å regne mot det som kan skje når det snart skal avgjøres hvem som skal slutte seg til landslaget i langrenn. Her er situasjonen omtrent som i et ormebol; de som er utafor vil inn, de som er inn vil ut.

Jan Thomas Jenssen for eksempel kan fort få muligheten, hvis Emil og Johannes kommer seg ut, selv om han har fått beskjed om at han er ferdig, og selv om det alltid har vært en uskreven regel at hvis du først kvalifiserer deg for landslaget, skal du få muligheten i minst to år. Han har vært inne i bare ett.

Årsaken til det er at situasjonen på langt nær er avklart for Johannes Høsflot Klæbo og Emil Iversen, som begge vil ha muligheten til å kjøre tilnærmet samme opplegg som forrige sesong, med nødvendige tilpasninger. De er opptatt av sportslig frihet. Tenk det; det er blitt et argument både blant jentene og gutta at de ved å slutte seg til landslaget kan komme til å miste «friheten» sin, nærmere bestemt den sportslige friheten. Så er det også i rettferdighetens navn noen uavklarte forhold i den rene kommersielle delen av aktiviteten.

Astrid Øyre Slind for eksempel risikerer både de sportslige suksesskriteriene og sin egen økonomi ved å takke ja til landslagsplassen.

Norges Skiforbund er forståelig nok bekymret for at landslagsmodellen skal rakne, eller rettere sagt: Det er bekymring fordi den allerede har raknet. Når mange av de beste løperne ikke vil være på landslaget, svarer skiledelsen med trusler: «Da får du ikke delta i verdenscupen». Får du ikke være med der, kan du heller ikke kvalifisere deg for VM. Det virker ikke som om noen tenker på å gjøre landslagstilbudet mer attraktivt. Norsk langrenns økonomi er blitt dårligere og dårligere, uten at det har fått alarmklokkene til å ringe, og forbundet venner løperne av med å være på landslag, ved å legge ned junior- og rekruttlandslag.

Likevel dominerer vi fullstendig blant gutta, fordi det jobbes så godt rundt omkring. Kanskje er det like greit at langrenn går over på det som kalles sykkelmodellen, med private lag i stedet for landslag, men det burde jo helst skje kontrollert. Og ikke minst: Det ville vært en fordel om det er et økonomisk fundament for det i flere nasjoner enn Norge. Nå forsøker Norges Skiforbund å tviholde på dagens modell med rå makt, i stedet for å prøve å finne ut hva som kan gjøres for at løperne faktisk ønsker seg inn på landslaget.

Det er lett å ha sympati med skiforbundet i dets kamp for de kommersielle rettighetene. Problemet er at det handler mest om det sportslige, som det også i sin tid gjorde for Petter Northug.

Det virker som om det er vilje til å ofre Astrid Øyre Slind. Det er vondt å se på.

Men det er foreløpig gjort opp regnskap uten vert. For Johannes Høsflot Klæbo tør de ikke stenge ut.

Sjokkvending: Hedegart satser skiskyting likevel

Fikk fire krav innfridd – Hedegart-timene som endret alt