Herold

Det hjelper ikke å snakke varmt om nordområdene hvis folk ikke har et sted å bo.

I forrige uke stilte jeg følgende spørsmål til kommunal- og distriktsministeren: «Flere kommuner i Finnmark melder at dagens virkemidler gjennom Husbanken ikke i tilstrekkelig grad dekker de reelle kostnadene ved boligbygging i nord. Vil statsråden vurdere økt eller mer målrettet bruk av Husbankens ordninger i nordområdene?»

Svaret jeg fikk i dag, var langt og fullt av henvisninger til prosesser, strategier og analyser. Det var derimot lite forpliktende – og sa nesten ingenting om det kommunene i Finnmark faktisk trenger: virkemidler som gjør det mulig å bygge boliger nå.

Dette står i skarp kontrast til et annet budskap vi ofte hører fra regjeringshold:Bosetting i nord er ikke distriktspolitikk. Det er sikkerhetspolitikk.

Det er det bred enighet om. Problemet er at dette stadig fremstår som en forslitt klisjé uten reelt innhold. For det hjelper lite å investere milliarder i Forsvaret dersom sivilsamfunnet får forvitre samtidig.

Uten boliger – ingen bosetting. Uten bosetting – ingen beredskap

Vi har hørt det før: Bosetting i nord handler om tilstedeværelse, beredskap og faktisk kontroll i den strategisk viktigste regionen i Norge. Hvorfor klarer vi ikke da å lage en boligpolitikk som faktisk tydeliggjør akkurat det?

Uten boliger får vi ikke folk.Uten folk får vi ikke arbeidskraft, tjenester eller lokalsamfunn.Og uten levende lokalsamfunn finnes det heller ingen sivil beredskap.

Det er ikke mulig å «sikre nordområdene» på papiret dersom kommunene står tomme.

Kommunene i Finnmark roper varsko

Når statsråden slår fast at Husbankens virkemidler «treffer godt», er det grunn til å spørre: Hvem er det egentlig regjeringen lytter til? Det kan ikke være kommunene i Finnmark i hvert fall.

I Lebesby sier de at byggekostnadene er så høye at selv ikke Husbankens gunstige lån gjør ønskede prosjekter gjennomførbare. Private aktører holder seg unna, og kommunen blir sittende igjen med all risiko. I Gamvik beskrives situasjonen som kritisk. Folk som vil flytte hjem, og arbeidskraft har lyst å flytte til, men kommunen har ikke bolig å tilby. I Berlevåg etterlyser de ordninger som er bedre tilpassa små lokalsamfunn. Her stopper kommunale byggeprosjekter opp fordi kostnadene overstiger kostnadsrammene til Husbanken. I Sør-Varanger øker presset på boligmarkedet, men byggekostnadene gjør det umulig å bygge nok. De har bedt om en egen nordområdemodell som tar høyde for klima, avstander og logistikk.

Dette er ikke enkelthistorier. Det er en samla og tydelig beskjed fra hele Finnmark.

Det er for seint å handle når lyset er slukket

Regjeringen sier de vil «følge utviklinga». Men utviklinga er klokkeklar: I sum har Finnmark fylke befolkningsnedgang som ville vært enda mer drastisk i mange kommuner hadde det ikke vært for krigen i Ukraina, og mangel på boliger trekkes eksplisitt frem som en hovedflaskehals i mange kommuner.

Når en kommune først har mistet befolkning, arbeidsplasser og tjenester, er det vanskelig å finne noe restart-knapp. Lokalsamfunn kommer ikke tilbake av seg selv.

Derfor holder det ikke å følge utviklinga.

Det må handles – og det må handles nå.

Dette handler ikke om særbehandling, men om realisme. Kommunene ber ikke om luksus. De ber om muligheten til å overleve. Helt konkret etterlyser de:

• - høyere tilskuddsandeler
• - ordninger som tar høyde for klimakostnader og logistikk
• - bedre risikoavlastning for små kommuner
• - en modell som faktisk reflekterer de reelle byggekostnadene i nord

Dette er ikke krav om særbehandling. Det er krav om at statlige virkemidler er tilpassa virkeligheten.

Det hjelper ikke å snakke varmt om nordområdene hvis folk ikke har et sted å bo.Det hjelper ikke å vise til strategier dersom kommunene ikke får bygd en eneste bolig.Og det hjelper ikke å peke på geopolitikk hvis hverdagen ikke fungerer.

Hvis bosetting i nord virkelig er sikkerhetspolitikk, må regjeringen også behandle det som det.

Da må Husbankens virkemidler styrkes og målrettes.Ikke i neste utredning.Ikke i 2030.

Men nå.