Sylling sentrum – skjer dette uten at folk er klar over det?
Det pågår nå en høring om endringer i reguleringsplanen for Sylling sentrum – Ysteriet, bussgarasjen og Bolstadtomta. Fristen er 30. april.
Spørsmålet er ikke bare hva som foreslås, men hvordan det gjøres – og hvem som faktisk får det med seg.
Utbygging, omkamper, konsekvenser og en prosess uten tillit
Plansaken for Sylling sentrum har pågått siden 2010. I stedet for forutsigbar utvikling har rammene blitt skjøvet og strukket – fra 40 prosent utnyttelse til 50 prosent, og nå videre til 53 prosent gjennom det som omtales som «små justeringer». I praksis betyr dette 36 leiligheter, grensejustering mot naboer, økte byggehøyder ved trappetårn og utearealer som flyttes fra bakken til takterrasser.
Dette er ikke justeringer – det er en bit-for-bit ombygging av hele prosjektet.
Forslaget er fremmet av Xilhouette AS v/ Bjørn Garder, via AD Arkitekter AS.
Saksgangen gir grunn til alvorlig tvil. Saken ble trukket kvelden før politisk behandling etter feil i opplysninger om naboforhold. Likevel kommer et tilnærmet identisk forslag tilbake i en begrenset høring, med kort frist og lav synlighet. Når feil oppdages i siste øyeblikk, og forutsetningene stadig skyves, justeres eller endres, er det vanskelig å se dette som noe annet enn en prosess som presses fram.
Utbygger hevder at ingen vil investere i Sylling, og at økonomien i prosjektet krever økt utnyttelse. Samtidig brukes forfall og gjengroing som begrunnelse for å bygge mer. Eiendommene har vært eid av samme aktør i nærmere 20 år uten normalt vedlikehold. At dette nå brukes som argument for økt inntjening, fremstår som påfallende beleilig.
Konsekvensene er betydelige – og skyves over på lokalsamfunnet
Sylling har allerede en skolevei mange opplever som utrygg. Mer utbygging vil gi mer trafikk. Trafikksikkerhet behandles som noe som kan håndteres i etterkant.
Atkomst til Bolstadtomta er fortsatt uavklart. Et boligprosjekt uten avklart kjørevei burde aldri vært lagt fram.
Sylling Ysteri, et viktig kulturminne, risikerer å bli stående igjen som et alibi i skyggen av nye bygg.
Resultatet kan bli et tett boligområde, med lite rom for møteplasser, næring og grønne arealer. Uten liv mellom byggene finnes det ikke et sentrum – bare fortetting.
Dette reiser også spørsmål om kommunens rolle. Når premisser flyttes og dispensasjoner gis igjen og igjen, fremstår det som om regelverket tilpasses prosjektet – ikke omvendt.
Sylling trenger utvikling, det er bred enighet om det. Men når prosessen oppleves lukket, endringer nedtones, volumet økes bit for bit, svekkes tilliten. Gevinstene havner ett sted. Konsekvensene et annet. Det er naboer og innbyggere som må leve med resultatet.
Hvilket Sylling er det egentlig som bygges – og for hvem?