Herold

Da alt raknet for Marius Ulekleiv, visste han hvor han måtte dra.

(Gudbrandsdølen Dagningen): Den store smellen kommer i romjula 2018. Marius Ulekleiv er 32 år, topptrent politimann og småbarnsfar. Nå har han ferie, og han får ikke sove.

I hodet er det fullt tankekjør. Han har lenge kjent at noe mørkt og tung bygger seg opp. Det sprenger fra innsida. Han har vondt i hele kroppen.

Ut og vekk

Nyttårsaften har han og kona Kristine selskap, og en vennefamilie på overnattingsbesøk. Marius kjenner seg fullstendig kraftløs, men mobiliserer alt han har og holder maska. Under frokosten første nyttårsdag går alt i knas.

Plutselig begynner han å gråte. Tårene bare triller.

Det blir en rar stemning rundt bordet. Mens ungene forsvinner opp i andre etasje, kjenner Marius at han ikke får puste.

Han må ut og vekk.

I dag husker han ikke om han ringte på forhånd, men det er til pappa Geir han kjører denne morgenen. Kanskje handler han på instinkt.

– Jeg følte at pappa var den jeg kunne gå til. Jeg var så skamfull fordi jeg holdt på å bli gal, sier Marius Ulekleiv i dag.

Marius og Geir portrett

Hos faren mister han all kontroll. Det kjennes som om noen sitter på brystkassa, han tror han skal dø.

Marius skjønner ikke at han opplever sitt første anfall av panikkangst. Han forstår ikke at han har utviklet en alvorlig depresjon. Han er bare sikker på én ting: Dette kommer aldri til å bli bra igjen.

Pappa Geir Ulekleiv forstår heller ikke hva som skjer, men han ser at det er alvor. De varsler to av Marius' nærmeste kamerater. Den ene kommer straks. I tillegg til å være bestevenn og forlover, er Endre psykolog. Han spør Marius rett ut: Har du noen tanker om å ta livet ditt?

Nei, lyver Marius.

Om natta, når de to kameratene ligger side ved side i dobbeltsenga, vekker Marius Endre. Da forteller han det. At han tenker på selvmord, og at han er redd for at det skal skje.

Skammen

Når Marius Ulekleiv flere år senere prater om psykiske problemer og selvmord foran skoleelever og unge voksne, oppfordrer han dem til å dele mer. Han sier at det føles godt å være åpen.

Selv kjente han bare skam den gangen. Å fortelle psykolog-bestevennen at han sleit, var uaktuelt.

– Jeg var ikke en sånn en. Det var flaut. Og så var jeg jo politimann, som skulle tåle alt. Jeg skulle inn i beredskapstroppen. Jeg tenkte at det bare handlet om å skjerpe seg, og være sterk nok.

I barneårene var Marius en stille, litt inneslutta gutt, ifølge pappa Geir.

– Han krevde veldig lite. Men han var alltid veldig ambisiøs.

Å bli engasjert og gå inn for noe, ligger i Ulekleiv-genene, får vi høre. Men der de andre har nøyd seg med 95 prosent innsats, ga Marius 110 prosent uansett hva han var med på.

Fotball ble tidlig en oppslukende interesse. Pappa snekret mål, og vesle Marius drev på ute, i snøkav og regn.

Marius er fire år når familien bosetter seg på Lesja i 1990. Søsteren er ti. Foreldrene har kjøpt garden Systugu Norderhus. Hovedhuset har årstallet 1631 risset inn i himlingen på kjøkkenet. Å sette i stand de gamle husene er en drøm og et livsprosjekt. De starter med å legge presenning over alle tak, for regnet fosser rett inn. Etter tre år kan de flytte inn.

Lyset som forsvant

Begge foreldrene har krevende jobber i kommunen. På garden driver de med sau. Det året Marius fyller ti, flytter mamma ut. Etter hvert bosetter hun seg på en annen kant av landet.

Marius om skilsmissen

Slik beskriver Marius omveltningen når han i dag holder foredrag om psykisk helse for unge voksne.

Som tiåring har han ikke ord for det. Han kjenner bare en uro, og er redd for å bli forlatt.

Geir Ulekleiv (71) har hørt foredraget til Marius flere ganger.

– Hva tenker du da?

– At dette er tøft og brutalt, og nådeløst ærlig. Men viktig. Og jeg vet jo min rolle oppi dette.

Når Geir ser bakover, ser han en far som jobbet mye. Altfor mye, mener han nå. Og det er mye han skulle gjort annerledes.

– Jeg prøvde jo. Det er ikke sikkert du er enig i det, Marius. Men det var ikke så lett å komme inn på gutterommet.

Kaos

Da familien flytter inn på Systugu Norderhus, er Geir jordbrukssjef i Dovre. Senere blir han næringskonsulent. Han engasjerer seg i politikken og er formann i idrettslaget. Da samlivsbruddet skjer, har han akkurat sagt opp jobben for å være mer på garden.

«Vi menn har lett for å la entreprenøren i oss få overtaket», sier han i en reportasje i Nationen, to år etter skilsmissen. I artikkelen forteller alenefaren at han har følt på kaos og utrygghet, og tvilt på meningen med det hele.

«Før trodde jeg at bare viljen var sterk nok, kunne jeg få til hva som helst. Nå har jeg forstått at så enkelt er det ikke», sier han.

En lege ville kanskje kalt det depresjon. Men Geir gikk ikke til legen. Han gikk på jobb hver dag.

– Du håndterte det på mannemåten, kommer det fra Marius.

– Jeg gjorde det. Men jeg husker jo at det var blytungt.

– Hadde du selvmordstanker? Det er jo ikke uvanlig ved samlivsbrudd.

– Jeg sa det kanskje, men var aldri i nærheten av å tenke at jeg skulle gjøre det, sier Geir.

Selv om han ikke gikk til legen, hadde han venner han åpnet seg for.

Marius kan ikke huske at han snakket med foreldrene om noe som helst. Det var tryggere å la alt vanskelig ligge, og late som ingen ting.

En ny besettelse

Når Marius er ferdig på videregående, er drømmen å bli fotballproff. Han får kontrakt med LSK og spiller i første divisjon, men legger fotballskoene på hylla når han er 22. Da satser han på en karriere i politiet. Målet er beredskapstroppen, politiets spesialtrente innsatsstyrke mot terrorisme, gisselsituasjoner og vanskelige, væpnede oppdrag.

Pappa Geir ser at sønnen endrer seg. Han trener hardt, og framstår tøff og robust.

Han vet også at på innsida er Marius en følsom type. Akkurat som faren sin.

Første nyttårsdag 2019 sitter Marius i leiligheten til pappas kjæreste og ser ut over Oslo. Byen lyser opp i mørket. Han ser det helt klart for seg, at han tar sitt eget liv. Han kjenner på stillhet og ro.

Roen blir til redsel. Tenk om det faktisk skjer? Det er jo ikke det han vil. Han tenker på guttene. Men det er som om kroppen leter etter en utvei, en slags løsning.

Hos legen dagen etter, er han full av skam. Han er redd for hva arbeidsgiveren vil si, og hva som vil skje. Så han bagatelliserer det hele, og sier det går bra. Han er bare sliten.

Marius blir sykmeldt 100 prosent. I tida som kommer, isolerer han seg. Han er sint, på grensen til paranoid. Sinnet er særlig rettet mot foreldrene. Det er som en demning går i stykker.

Marius får time hos psykolog – om fire måneder. Han ser uansett ikke poenget.

Marius – mareritt

Foreldrene tar grep og ordner psykolog privat. Men ingen av dem han snakker med, kan hjelpe.

Et vendepunkt

En natt i februar har han mareritt om at han har tar sitt eget liv. Da ringer Marius mamma. Hun står på døra noen timer senere. I foredraget beskriver han denne natta som et vendepunkt. At det er som å stikke hull på en ballong.

Og så møter han psykolog nummer fire. Han snakker på en måte som for første gang gir Marius håp.

Han sier: Marius, kanskje er det ikke sånn at du er svak, sjuk, ubrukelig eller gal. Du er bare helt utslitt. Blir man så sliten som du er nå, får man alt det du har: Angst, depresjon og selvmordstanker.

Psykolog

Psykolog John Petter Fagerhaug forteller at han har møtt tusenvis som har opplevd det samme. Og at mange av dem er politifolk, idrettsfolk og i forsvaret.

– Jeg lover at deg at vi finner vegen ut av det her sammen. Bare ikke gjør noe dumt i den kjelleren du er nå, sier han til Marius.

Fjellturen

Vegen ut blir lang og kronglete.

Når Marius og Geir legger i veg på rypejakt i september 2024, er det første gang på flere år at terrenget kjennes lett. Kroppen fungerer. Han føler seg fri. Så tar irsksetteren Jesper stand. To ryper faller, men de hører bare ett smell. Far og sønn Ulekleiv har skutt synkront.

Han fikk aldri gjennomført opptaksprøven til beredskapstroppen. I 2023 valgte Marius å forlate gode kolleger i politiet. Nå driver han forebyggende arbeid på fulltid. Han sier det er ett av de viktigste og beste valgene han har tatt.

De siste månedene har han hatt foredrag for skoleelever i flere kommuner i Gudbrandsdalen. Mange tar kontakt med Marius etterpå. Noen forteller at de har prøvd å ta livet sitt, eller at de har tenkt på det flere ganger.

– De sier de kjenner seg igjen i min historie, og at den gir dem håp og andre tanker rundt situasjonen.

Det føles godt.

Superhelt

Hans egne sønner er 10 og 15 år. Han og Kristine er skilt. Marius kaller ekskona en superhelt.

– Jeg er så glad i henne, og takknemlig for at vi samarbeider så godt, og kan vise guttene at vi er glade i hverandre og fortsatt kan gjøre ting sammen.

Han gleder seg stort over det han ser i sønnene.

– De sier det de mener og tar valg ut fra det de vil. De tør å sette grenser, og setter ord på ting som er vanskelig. Noe av det som gjør dette så fint, er å se hvordan vi alle utvikler oss, og bryter noen av de mønstrene som har vært i arverekka.

Marius og Geir Ulekleiv

– Føler du deg helt frisk nå?

– Jeg føler meg frisk, og har god kapasitet, men har egentlig sluttet å tenke sånn. Hva er å være frisk? Den beste måten å måle på, er hvordan jeg har det. Livet skjer jo. Men jeg våkner stort sett hver dag med en enorm takknemlighet. Først og fremst ser jeg meg selv som fri, og at jeg har kommet et sted i livet jeg ikke trodde var mulig.

Trenger du noen å snakke med?

Kari Utgaard journalist bio