Herold

Sjefsredaktør i ØP, Eirik Haugen har i en oppsiktsvekkende kommentar lørdag i realiteten lagt til grunn at jurister i det offentlige sitter med fasiten, mens de folkevalgte ikke er i stand til å foreta rettsanvendelse i utøvelse av sine verv. Det er en påstand som rammer vårt demokrati.

Sjefredaktør Eirik Haugen skriver følgende:

«Det er ikke vanskelig å forstå at politikerne i planutvalget hopper bukk over jussen og gjør vedtak basert på det de mener er sunn fornuft».

Han henviser blant annet til Thor Håkon Lindstad`s uttalelse:

«Det siste året har vi hatt 96 klagesaker. Over halvparten av disse, 51, er i forkant av møter foreslått omgjort av Manvik og hans nærmeste allierte i utvalget. Resultatet er at de fleste omgjøringsforslagene vedtas. Signalet er at juristene som lever av å behandle disse sakene, tar feil gang på gang».

I stor grad er det saker i strandsonen kommunens administrasjon og planutvalget kommer til ulik konklusjon. I noen tilfeller velger planutvalget å gi dispensasjon i slike saker. Betyr det at planutvalget handler ulovlig?

I strandsonens 100 meters beltet er det byggeforbud jfr. Plan- og bygningslovens § 1-8. Dersom et tiltak skal gis tillatelse i dette området, betinger det at dispepsasjon gis. Og, det er verdt å merke seg, plan- og bygningsloven åpner for å gi dispensasjon – også i 100 meters beltet i strandsonen.

I plan- og bygnigslovens § 19-2 står det blandt annet:

Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.

Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir vesentlig tilsidesatt. Fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene.

Ved dispensasjon fra loven og forskriften til loven skal det legges særlig vekt på dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø, jordvern, sikkerhet og tilgjengelighet.

Når planutvalget vurderer om dispensasjon skal gis eller ikke, er det særlig 2 hensyn som skal vektlegges:

1. At hensynet bak byggeforbudet ikke blir vesentlig tilsidesatt. Byggeforbudet i strandsonen skal beskytte natur- og kulturmiljø, samt allmennhetens tilgang til sjøen. Planutvalget må vurdere om det aktuelle tiltaket vil stride mot dette.

2. Planutvalget må også vurdere før dispensasjon evt skal gis om fordelene ved tiltaket er klart større enn ulempene. Eksempelvis hvilke fordeler gir tiltaket kontra evt negative konsekvenser for allmennheten.

Dersom planutvalget kommer til at hensynet bak byggeforbudet ikke blir vesentlig tilsidesatt og at fordelene ved tiltaket er klart større enn ulempene, kan planutvalget velge å gi dispensasjon.

Hopper planutvalget bukk over jussen om vi velger å gi dispensasjon i eksempelvis strandsonen? Mitt svar er et klart nei. Planutvalget benytter dispensasjonsadgangen plan- og bygningsloven selv hjemler. At administrasjonen i noen tilfeller kommer til en annen konklusjon enn planutvalget, er ikke dermed ensbetydende med at planutvalgets vedtak er ulovlig.

Fylkesmannen i Vestfold og Telemark gav i år 2020 ut en dispensasjonsveileder for kommunenes behandling av dispensasjonssaker etter plan- og bygningslovens kapittel 19. Der står det blant annet hva gjelder tiltak på hytter i strandsonen:

«Miljøavdelingen har praksis for å akseptere at fritidsboligen får utvide med 6-8 kvm BYA for å bygge et bad»

Dette står i sammenheng med ei hytte som kobler seg til godkjent vann- og avløpsordning. Dette oppleves som positivt for miljøet. Men da sier dette også at byggeforbudet er ikke 100 %. Det åpnes for å gis dispensasjon og det åpnes for å vurdere positive effekter for miljøet opp mot hvilke konsekvenser en utvidelse av hytten vil få.

Jeg vil trekke fram et eksempel fra Larvik kommune:

I mars 2025 behandlet planutvalget en sak som gjaldt dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen. Tiltaket gjaldt et innbygget vindfang på 7 kvm. Planutvalget la blant annet frem følgende begrunnelse for å kunne gi dispensasjon:

Det aktuelle tiltaket er av mindre omfang og har liten eller ingen innvirkning for allmennheten:

* Hytta ligger tilbaketrukket ca 40 meter fra sjø.

* Tilbygget er plassert på baksiden av hytten og er ikke synlig fra sjø, naboer eller fra annen bebyggelse.

* Tiltaket er heller ikke synlig fra gårdsvei/turvei/treningsbane for hest som går langs vannet på motsatt side av tiltaket.

* Hytta grenser ikke til ferdselsårer, stier mv som benyttes av allmennheten. Heller ikke mot jordbruksareal/dyrket mark.

* Hyttas «fotavtrykk» endres ikke ved at dette vindfanget ble innebygd.

* Tiltaket ble gjennomført for 25 år siden og det har ikke fremkommet noen merknader fra naboer eller andre i denne tidsperioden.

* Tiltaket bidrar til en god arealutnyttelse av eiendommen.

* Hytta fremstår mer helhetlig etter innbygging av vindfanget.

I dette tilfellet kom planutvalget til en annen konklusjon enn vår egen administrasjon og Statsforvalter. Planutvalget mente at tiltaket ikke vesentlig tilsidesatte hensynet bak byggeforbudet jfr pbl. 19-2, 2. ledd. Hopper planutvalget dermed bukk over jussen? Planutvalget forholder seg til de samme paragrafene som både kommunens administrasjon og juristene hos Statsforvalter, men i noen tilfeller kommer vi til ulik konklusjon.

Nylig har Høyesterett avsagt en dom over bygging av brygge i Asker kommune. I dette tilfellet innstilte kommunen ja på byggetiltaket i strandsonen. Statsforvalter sa nei. Tingretten støttet Statsforvalter og sa nei. Lagmannsretten sa ja. Høyesterett sa nei. Med andre ord har skarpskodde jurister og rettsapparatet på ulike nivå vurdert dette ulikt. Har tingretten gjort et ulovlig vedtak fordi lagmannsretten kom til et annet resultat? Har lagmannsretten gjort et ulovlig vedtak fordi høyesterett omgjorde deres dom? Jeg mener svaret er et klart nei. Alle 3 instansene har vurdert den aktuelle saken utfra samme lovverk, men konklusjonen er ulik.

Min klare oppfatning er at både nåværende planutvalg og forrige planutvalg under ledelse av Per Manvik forholdt seg til gjeldende lovverk. At et politisk utvalg av og til kommer til et annet resultat enn både vår egen administrasjon og/eller faglig råd fra miljøavdelingen hos Statsforvalter, medfører ikke dermed at vedtaket er ulovlig. Av og til kommer også Statsforvalter til en annen konklusjon enn vår egen administrasjon. Det blir ikke rett å si at administrasjonen dermed har lagt frem en ulovlig innstilling. Vedtaket er rettskraftig først når siste instans har sagt sitt.

I vårt demokrati, både når vi ser til kommunal saksbehandling og vårt rettsapparat, finner vi i begge instanser en kombinasjon av fagfolk og lekfolk. Dette er en styrke for vårt demokrati og noe vi skal hegne om.