Herold

Egentlig hadde jeg lyst til å fortelle om 10-åringen som tidlig på 1960-åra skar av en olderkjepp, satte på et snøre og en angel, gravde opp noen marker og ga seg nedover til elva – da var vi på fisketur. Fiskesesong og fisketider hadde han nok ikke peiling på og regelverk var fraværende. Seksti år senere ringer en gutt på 10 år og spør om han kan gå ned til elva for å fiske. Selv om jeg med hånden på hjertet er sikker på at det ikke har noen som helst betydning for den rødlista arten, villaksen, må jeg bare si at du kan ikke det. Ikke i tråd med regelverket.

Engasjementet jeg har hatt for den fantastiske fisken, kongen av elva har sin bakgrunn i nettopp denne og flere fisketurer til kongens elv. Hva da med de kommende generasjoner?

For hva skjer når barn og unge mister den naturlige tilgangen til elva? Når terskelen for å delta blir så høy at rekrutteringen svikter? Vi risikerer å miste mer enn bare fisk Vi mister en levende kultur, kunnskapsoverføring og det lokale engasjementet som i sin tid var avgjørende for å redde villaksen.

Da Gyrodactylus salaris ble påvist i Steinkjerelvene tidlig på 1980-tallet, var det starten på en av de mest krevende miljøkampene i vår region. Parasitten rammet villaksen hardt og truet med å utradere lokale bestander som gjennom generasjoner hadde vært en del av både naturgrunnlaget og kulturarven vår.

I 40 år kjempet vi i Steinkjer mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris, en kamp ikke bare for en fiskeart, men for natur, kultur og lokal identitet. Det er grunn til å minne om at uten det sterke lokale engasjementet fra jeger- og fiskerforeninger og fiskerettshavere ville vi neppe ha lykkes med å bekjempe lakseparasitten.. Det var lokalkunnskap, dugnadsånd og langsiktig innsats som la grunnlaget for at villaksen i dag igjen finnes i elvene våre.

Kampen mot Gyroen krevde tøffe tiltak, stor tålmodighet og et tett samarbeid mellom lokale aktører og miljømyndighetene. Da elvene endelig ble friskmeldt i 2014, var det et resultat av nettopp dette samarbeidet, et samspill der både fagmiljøer, offentlig forvaltning og lokale krefter trakk i samme retning.

Nye 17 år har gått etter at Gyroen ble henvist til historiebøkene. Nå må vi kjempe mot noe helt annet enn Gyroen: Et stadig mer byråkratisk og sentralisert forvaltningssystem som i praksis svekker det lokale engasjementet.

Vi som fiskerettshavere opplever å bli umyndiggjort, til tross for at lovverket – blant annet § 25 i lakse- og innlandsfiskeloven – gir oss en tydelig rolle. I stedet for å bli sett på som en ressurs, blir vi møtt med økende dokumentasjonskrav, kompliserte prosesser og kostnader som vokser år for år. Samtidig ser vi at halvoffentlige aktører fakturerer betydelige beløp, uten at det nødvendigvis gir bedre framdrift eller resultater i arbeidet.

I Steinkjer alene bruker vi hvert år titalls tusen kroner av egne midler – penger som kunne vært brukt mer effektivt i konkrete tiltak i elvene. Likevel står vi på stedet hvil. Dette tærer ikke bare på økonomien, men også på motivasjonen til dem som faktisk står i arbeidet.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hva skjer med lakseforvaltningen når den lokale kunnskapen forsvinner? For det er nettopp det som nå står i fare. De som kjenner elvene, bestandene og historien best, opplever at deres erfaringer blir nedprioritert til fordel for standardiserte løsninger og sentrale beslutninger.

Vi trenger en forvaltning som samarbeider med – ikke overstyrer – de lokale kreftene. En forvaltning som anerkjenner at bærekraftig ressursforvaltning forutsetter lokal forankring. Uten dette mister vi ikke bare effektivitet, men også eierskap og engasjement.

Til tross for frustrasjonen finnes det gode grunner til å fortsette det lokale arbeidet. Historien viser at langsiktig innsats nytter. Lokalt engasjement har vært avgjørende i bevaring av naturressurser over hele landet. Den kunnskapen og innsatsen som finnes blant fiskerettshavere og lokale jeger- og fiskerforeninger er unik – og uerstattelig.

Men da må også myndighetene ta sin del av ansvaret. De må rydde opp i unødvendig byråkrati, redusere dokumentasjonskravene og sørge for reell medvirkning fra lokale aktører. Hvis ikke risikerer vi at de som har båret dette arbeidet i flere tiår, til slutt gir opp.

Det har vi ikke råd til – verken for laksen eller for framtida.

Spørsmålet er ikke om vi skal fortsette det lokale arbeidet. Spørsmålet er om forvaltningen vil legge til rette for at det faktisk er mulig.

Dette er ikke et argument for å redusere betydningen av nasjonale myndigheter eller faglig kunnskap. Tvert imot er erfaringene fra gyro-bekjempelsen et bevis på hvor viktig godt samarbeid er. Men samarbeid forutsetter balanse. Når den lokale stemmen blir for svak, mister vi en viktig del av helheten.

Villaksen er en nasjonal ressurs, men den lever lokalt. Kanskje bør forvaltningen i større grad gjøre det samme.