Herold

Regjeringa harvarsla at de i løpet av året vil fremme et lovforslag for Stortinget om 16-årsgrense på sosiale medier. Forslaget innebærer at grensene skal gjelde fra 1. januar det året ungdommene går i 10. klasse. Det er et etterlengta og modig forslag, og det er på høy tid at vi tar grep for å verne barna og ungdommene våre.

Hensikten med lovendringa er tydelig. Vi må få slutt på at den digitale hverdagen til barna våre blir en arena fylt av mobbing, trakassering, hets, vold og seksuelle overgrep. Politiinspektør Sivert Rannem i Trøndelag politidistrikt understreker alvoret i et intervju med Trønder-Avisa, og beskriver lovforslaget som det viktigste forebyggende tiltaket på mange år. Samtidig som han viser til at politiet får daglig henvendelser om barn og unge som blir utsatt for overgrep. Saker han mener kunne vært forhindret med denne aldersgrensa.

Samtidig slår forskningen alarm. Professor Steinar Krokstad viser til at skjermtida og de sosiale mediene har ført til en dyster utvikling i de unges psykiske helse. Telefonen har spist opp det fysiske sosiale samspillet, og skapt ei kollektiv felle der valget står mellom å bli syk av skjermen, eller å bli sosialt ekskludert om man logger av. Når regjeringa nå vil gi foreldrene et reelt verktøy til å motkjempe dette, fortjener de all den støtte de kan få.

Men det er all grunn til å rope et varsku rundt selve gjennomføringa av lovendringa. Regjeringa forventer at de store internasjonale tech-selskapene skal ta ansvaret for å overholde aldersgrensa, godt hjulpet av EUs forordning om digitale tjenester. Plattformene skal få ansvaret for aldersverifisering fra første dag.

Spørsmålet er om dette rett og slett er for naivt. Er det for enkelt å overlate ansvaret til de gigantiske tech-selskapene? Dette er selskaper med en forretningsmodell som er bygget på størst mulig oppmerksomhet og tida barna våre bruker foran skjermen. Det er nettopp algoritmenes evne til å holde på unge brukere som genererer tech-gigantenes profitt. Å be bukken passe havresekken vil stenge ute en stor del av deres egen brukermasse. Akkurat det kan fort framstå som en risikosport.

Som Rannem påpeker vil det bli vanskelig å helgardere seg mot at noen lurer systemet. Men signaleffekten av lovforslaget er stor. Kanskje får professor Krokstad rett i sine spådommer om at vi kan stå overfor ei utvikling som ligner den vi så etter røykeloven der det rett og slett kan bli moderne å forlate de sosiale mediene.

På mange måter er det å håpe at det skjer blant de yngste ungdommene.

Vi stiller oss helhjertet bak regjeringas intensjon. Barna våre trenger denne beskyttelsen. Men kampen stopper ikke med et vedtak i Stortinget. Norske myndigheter kan bare slå seg på brystet og overlate resten av jobben til disse selskapene. Hvis denne aldersgrensa skal bli noe mer enn bare et slag i løse lufta, kreves det en nasjonal oppfølging og reelle sanksjoner når/hvis tech-gigantene svikter.