Herold

Når ble egentlig det å ville ivareta naturen ensbetydende med å være imot utvikling? Hva med bærekraftig utvikling, spør Cecilie Nag i dette leserbrevet.

Når vi skal forvalte fremtiden til barna våre, er det lurt å puste med magen.

I alt som er fremtiden er det fort gjort å glemme hvor og hva vi kommer fra. At alt som ikke har stemme overkjøres. Som for eksempel natur og dyr.

Men også alle som har det så travelt med å henge med på samfunnskarusellen; med fulle jobber, småbarnsliv, eldre foreldre, ta vare på egen helse, at de ikke rekker å sitte på tilhørerbenken i kommunestyret.

Den lille marginaliserte gruppen som Ståle Veland snakker om, tror jeg han finner på Facebook, på tilhørerbenken på bildet redaktøren brukte, på demonstrasjoner mot blant annet datasenteret.

Den lille marginaliserte gruppen, er de som legger deler av sitt liv til side for en sak som vil prege generasjoner. Og nettopp at disse tok seg tid, er mange takknemlige for.

Jeg var selv mot datasenteret. Jeg snakket med mange om det i en periode. Det var langt mellom hvert menneske jeg traff som var for. Husker knapt at jeg traff noen?

Ingen av dem som var mot traff jeg på demonstrasjonen mot datasenteret. De stod over middagsgryter, var på foreldremøter, stod som trenere på fotballbanen, ammet, besøkte foreldre, jobbet overtid… «Sjølva» livet kom i veien.

Alle mot alle, eller alle for en?

Min høyst personlige spørreundersøkelse viste likevel det samme som Strandbuen og Norstats undersøkelser. Ikke noen marginalisert gruppe, men en utbredt skepsis for å skynde seg med dette.

Hvem skulle det tjene, sa du, på å skynde seg her? Fremtiden?

I vår tid går alt fort. Døgnet strekker ikke til med alle plikter og valg, og mange av oss bokstavelig talt løper, selv om kroppen sier stopp, fordi vi føler vi må.

Må henge med. Må betale regninger. Må være med i denne rivende utviklingen, for hva hvis, hvis ikke?

Når et datasenter eller biogassanlegg reiser seg en dag, er det ikke slik at vi kan velge det bort den neste dagen. Da er det viktig å stoppe opp. Få nok kunnskap.

Og hvis nødvendig; endre kartet, ikke terrenget. Hva er galt med å bruke gode ord fra andre, hvis de beskriver så på spikeren det man vil formidle?

Det vi derimot velger bort med å la oss dra inn i dragsuget av full fart, er i alle tilfeller naturen. Det har det blitt gjort mye uopprettelig skade i jakten på utvikling.

Det er ikke et demokratisk problem at folk sier ifra

Har verden blitt et bedre sted for kommende generasjoner ved å rasere natur på alle mulige måter, med fanen høyt for utvikling?

Og når ble egentlig det å ville ivareta naturen ensbetydende med å være imot utvikling? Hva med bærekraftig utvikling? Utvikling som kan bære frukter over tid?

Ikke en quick-fix på arbeidsplasser som vi strengt tatt ikke vet om vil tilfalle kommunens innbyggere?

I datasenter-saken, etterlyste mange av oss mer kunnskap før beslutninger ble tatt; hvordan ble det det samme som å være imot utvikling?

Det var for meg nødvendig å ha kunnskap på plass, nettopp for å ikke begå en uopprettelig feil. Et datasenter kan ikke angres, gjøres om til noe nytt. Å finne ut av i etterkant at «det burde vi aldri gjort» er en feil som er dyr å begå.

Vår kommune er annerledes enn mange storbyer. Vi skal bare gjennom Ryfast før mange syns det er en spinnvill tanke å velge seg ned i stilling i småbarnsperioden. Da har man ikke råd til sydentur og Tesla?

Der frokostbordet i barnehagen er så fullt klokka 7 at ingen møter barna i garderoben. Kollegaer av meg som får sms-er at det ikke er trygg bemanning i barnehagen, kan de hente så fort som mulig?

Her i Strand er det ofte tynt i rekkene i barnehagen om man henter klokka fire. Her bor mange som velger annerledes. Bremser litt. Lever saktere. Prioriterer relasjoner foran høyest mulig lønn.

Gjør debatten barnslig og personlig i stedet for å svare på poengene mine

Skal vi hige etter å bli som «alle andre»? Vis meg den forskningen som viser at flertallet lå på dødsleiet og angret på at de ikke brukte mer tid på å tjene mer?

Gjør det noe at snittlønna er lavere i vår kommune, eller formidler det noe om verdier? Disse tallene kan helt sikkert leses på mange måter.

Jeg tror at den viktigste ressursen vi gir videre til neste generasjon i disse dager, er kritisk tenkning. Å våge å sette grenser for seg selv. Å stå opp for det som er galt, det som går på tvers av egne verdier.

Formidle viktigheten av demokrati. Stemmen din. Fellesskap. Å lytte til hverandre. Det er mange som eier vettet i dagens samfunn, men det betyr ikke at de alltid tar de klokeste avgjørelsene.

Makt er ikke ensbetydende med kunnskap. Men kunnskap kan være makt. Så i saker som med datasenteret og biogassanlegg bør man selvsagt ikke ta avgjørelser uten nok kunnskap.

Hva er hastverket her, egentlig? Utviklingen går fort, så vi må alle ta på joggesko?

Hvem skal bite seg i leppa og stemme mot egen overbevisning, Veland?

Utvikling er et ord som ikke er ensbetydende med nytt og digitalisert. Utvikling kan gå innover i mennesker, i barn og voksne, og i utviklingen kan vi ta vare på det som er viktig å ivareta, samtidig som vi implementerer dette nye.

Utvikling skal ta tid. Det skal gå an å prøve og feile. Men det er en stor kostnad å lære av uopprettelige feil. Som for eksempel en næringutvikling som potensielt gjør uopprettelig skade på naturen.

Hvis risikoen er den, må vi ta oss tid til å lære av feil, bremse ned, og hvis kunnskapen er mangelfull bør ikke svaret være «vi tar på skylapper og kjører på!! For neste generasjon!»

Da bør vi huske å puste med magen. Endre kartet. Og ta vare på terrenget.

Sveinar fekk støtte frå tidlegare landbruksminister: – Utan biogass må eg redusera garden

Cecilie er hjemme med datteren hver fredag: – Handler mest om å bremse ned litt

Verdiskapning skjer ikke i kommentarfeltet – den skjer i næringslivet

Jørpeland – en idyllisk liten kystby i idylliske Ryfylke

Vil ha de unge på banen: – Det er dem vi bør lytte til når fremtidens Jørpeland formes

Trur på å utvikla stålverksområdet for storhandel: – Kan bli eit løft for både byen og regionen