Herold

Jeg er vokst opp i det som ofte omtales som den gylne 83-generasjonen. Vi husker VM i 1994 og 1998 som noe mer enn bare fotball. Det var øyeblikk der hele landet samlet seg, også de som til vanlig ikke brydde seg særlig om resultater, tabeller eller offsideregler. Det handlet om fellesskap.

I min egen familie er vi fortsatt et godt eksempel på det samme. Vi er ikke en “fotballfamilie” i klassisk forstand. Pappa kan ikke offsideregelen, men kommer likevel til å følge VM når det først går. Det gjelder oss alle. Og kanskje ligger det noe viktig der – at slike øyeblikk faktisk favner mye bredere enn de som vanligvis er mest opptatt av sporten.

For meg henger dette også sammen med en familiehistorie. Jeg er barnebarn av en som opplevde Sandefjords fotballhistorie tett på, i en tid da Sandefjord Ballklubb spilte cupfinaler på 1950-tallet. Historiene han fortalte vitner om en by som regelrett sto på hodet når det ble spilt kamper, der folk syklet flere mil for å komme til stadion, og der «Heia de gule og svarte, nå skal vi ut å farte» kunne høres helt ut til Framnes. Det minner meg om at fotball alltid har vært mer enn bare resultater – det handler om identitet, tilhørighet og byen vi kommer fra.

Det var også en av grunnene til at jeg valgte å stå på talerstolen i kommunestyret i landslagsdrakt. Ikke som et stunt, men fordi jeg mener slike øyeblikk handler om mer enn sport. De handler om fellesskap, og om hvordan vi som kommune kan legge til rette for det. Innlegget mitt handlet ikke om skjenketider, men om hvordan vi kan bruke store begivenheter til å skape noe som samler byen.

Nå er det vedtatt: – Vi åpner opp et vepsebol

Debatten om skjenketider i forbindelse med VM 2026 handler i realiteten ikke om hvorvidt man ønsker mer alkohol. Det handler om hvordan vi håndterer en situasjon som uansett vil oppstå. Kampene spilles i USA og sendes på nattestid norsk tid. Det betyr at dette ikke er et teoretisk spørsmål, men en faktisk sosial hendelse som vil prege byen over tid.

Da blir spørsmålet hvordan vi best rammer det inn. Min vurdering er at det er bedre at dette skjer i regulerte og kontrollerte former, med bevillinger, tilsyn og ansvarlige aktører, enn at det i større grad flyttes til private settinger uten samme oversikt. Det handler ikke om å normalisere mer alkohol, men om å ha kontroll på det som faktisk skjer.

Samtidig må vi være ærlige på at dette også handler om byliv og gjennomføring. For utesteder er dette arrangementer de ikke kan tilby uten et økonomisk bærekraftig grunnlag. Skjenking er en del av det som gjør det mulig å holde åpent og skape felles visninger. Uten det forsvinner arenaene, og aktiviteten blir mer fragmentert.

Men dette handler også om noe større. Vi vet at ensomhet og utenforskap er en reell utfordring. Rundt 14–15 prosent av befolkningen opplever sterk ensomhet, og mange flere i perioder. Det betyr at vi trenger flere lavterskel møteplasser der folk faktisk møtes. Ikke fordi alkohol er målet, men fordi felles arenaer kan bidra til tilhørighet og fellesskap.

Kommer med støtteerklæring til lagkameraten: – Han ser farlig ut

Derfor løftet vi også frem et tydelig folkefestgrep i saken. Tiltakene skal gjennomføres innenfor begrensede økonomiske rammer og i samarbeid med næringsliv og frivillighet. Det handler om å bruke byen smartere, ikke bruke mer penger. Lyssetting av Hvalfangstmonumentet og rådhuset er eksempler på enkle grep som kan skape stemning og fellesskap i sentrum.

Når noen spør hvorfor akkurat dette vurderes annerledes enn OL eller andre internasjonale arrangementer, handler svaret om kombinasjonen av omfang, varighet og tidspunkt. Fotball-VM går over flere uker, med kamper nesten daglig, og på nattestid norsk tid. Det skaper en vedvarende sosial situasjon som skiller seg fra mer sporadiske hendelser.

Samtidig er dette ikke ment å være en ny standard. Dette er ikke en generell liberalisering, men en konkret og avgrenset vurdering av en spesiell situasjon.

Så tilbake til overskriften:

Hvor var du da Norge var i fotball-VM 2026?

Jeg håper mange vil kunne svare: Vi var i Sandefjord. Vi var i sentrum. Fordi der var det lagt til rette for en folkefest som favnet bredt, skapte fellesskap og gjorde det mulig å være en del av noe sammen, uansett hvor interessert man egentlig er i fotball.