EØS-avtalen: Hvem betaler regningen for datasentrene?
Norge er blitt et attraktivt datasenterland. Det finnes nå 103 registrerte datasentre i landet, og over halvparten av selskapene (26 av 49) – har utenlandske eiere, dvs. 53 prosent av selskapene.
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) har varslet at nettleien vil øke med opp mot 25 prosent fram mot 2030 på grunn av massive investeringer i strømnettet. For en gjennomsnittlig husholdning betyr det tusenvis av kroner ekstra i året.
Problemet er ikke datasentrene i seg selv, men hvordan kostnadene fordeles – og her spiller EØS-avtalen en avgjørende rolle.
Ta et konkret eksempel. Kari og Ola betaler i dag 50 øre per kWh i nettleie (inkl. mva.). Et nytt datasenter i kommunen utløser nettutbygging, og prisen stiger dermed til 62,5 øre per kWh for husholdningene – slik RME har varslet.
Datasenteret vil derimot få 50 prosent rabatt som storforbruker, og vil da betale kun 31,25 øre per kWh – dvs. 31,25 øre billigere enn Kari og Olas nye pris.
Selv om NVE vurderer å senke rabatten til 20 prosent, endrer ikke det bildet vesentlig. Datasenteret vil med 20 % avslag få 12,5 øre rabatt pr. kWh, og få samme prisen som Kari og Ola opprinnelig hadde – dvs. 50 øre pr. kWh. Dette systemet innebærer at det er Kari og Ola som må ta hele regningen oppgraderingen på vegne av datasenteret. Eller sagt på en annen måte: Kari og Ola er med det blitt husmenn – som må betale en ekstra avgift som takk for at et utenlandske eid selskap fikk etablere seg i kommunen.
Dette er ikke tilfeldig. EØS-avtalen krever likebehandling av norske og utenlandske aktører gjennom fri etableringsrett (artikkel 31 i EØS-loven) og forbud mot diskriminering (artikkel 4 i samme lov). Norge må følge EUs energimarkedsregler, overvåket av ESA, uten å kunne stille særkrav til utenlandske investorer.
Resultatet? Norske husholdninger subsidierer infrastruktur for utenlandske eiere, mens overskuddene fra disse selskapene forsvinner rolig til lavskattland – akkurat som vi ser i deler av vindkraftsektoren.
EØS-avtalen lover markedsadgang, men fratar Norge kontroll over egne energiressurser. Og EØS-avtalen hindrer oss i å kreve at utenlandske datasentre bidrar mer rettferdig til nettkostnadene – selv om de utløser milliarder i utbygging som husholdningene i Norge må betale.
Er det ansvarlig at Norge, med Europas billigste og reneste kraft, gir fra seg både ressurser og inntekter – uten reell suverenitet? Debatten om EØS må nå handle om energipolitikk!
Tidspunktet for å revurdere avtalen er overmoden.