Herold

Det burde ikke komme som noen overraskelse. At manglende kapasitet i strømnettet nå omtales som en krise i Nord-Norge, er ikke en plutselig utvikling. Det er resultatet av mange år med varsler, rapporter og faglige vurderinger som har blitt lagt i skuffen. Når det nå kalles inn til krisemøte om kraftsituasjonen i nord, er det egentlig bare en forsinket erkjennelse av noe vi har visst lenge: Vi har mer kraft – men dårligere tilgang på den. Ifølge omtalen i Nordlys-artikkelen om krisemøte om strømnettet peker aktører på alvorlige flaskehalser i nettet som stopper både etableringer og utvikling. Nord-Norge er en av Europas mest kraftproduserende regioner. Vi har vannkraft, vindkraft og enorme naturressurser. Likevel står kommuner – både små og store – i en situasjon der de må si nei til etableringer. Ikke fordi vi mangler vilje. Ikke fordi vi mangler areal. Men fordi vi mangler nett. Dette er det paradoksale: Vi produserer energien, men får ikke bruke den. Konsulentene hadde rett – men ingen lyttet Gjennom flere år har både energimiljøer, nettselskap og konsulenter advart om det samme: Elektrifisering, ny industri og økt forbruk vil sprenge kapasiteten i strømnettet. Det er ikke produksjonen som er flaskehalsen. Det er infrastrukturen.

Likevel har tempoet i nettutbyggingen vært lavt. Saksbehandling tar år. Investeringer utsettes. Og mens planene ligger i kø, vokser behovet raskere enn systemet klarer å håndtere. Resultatet er det vi ser nå: Et kraftunderskudd i praksis – ikke fordi vi mangler strøm, men fordi vi ikke får fraktet den dit den trengs.

STEEN LINDE, bio

Aktivitet uten verdiskaping

Så kommer neste problem – kanskje det mest alvorlige. De etableringene som faktisk slipper til, gir ikke nødvendigvis de ringvirkningene man skulle tro. Datasentre og kraftkrevende industri trekkes frem som eksempler på «utvikling». Men hvor mange arbeidsplasser gir de egentlig? Vi får aktivitet. Vi får naturinngrep. Vi får økt press på strømnettet. Men vi får ikke nødvendigvis lokale arbeidsplasser eller varig verdiskaping. Det begynner å ligne en klassisk råvareøkonomi: Ressursene hentes ut i nord – verdiene havner et annet sted. Dette er ikke bare et teknisk problem. Det er politikk. Når strømnettet ikke bygges ut i takt med behovet, blir det i praksis en prioritering av hvem som skal få utvikle seg – og hvem som ikke skal.

Nord-Norge blir stående på vent

Samtidig ser vi at store nasjonale og internasjonale aktører får tilgang der det passer systemet. Mindre aktører og lokale initiativ blir stående igjen. Det er en form for sentralisering – bare forkledd som energipolitikk. Hva må gjøres? Det holder ikke lenger å konstatere problemet. Nå må det handles. Massiv utbygging av strømnettet i nord Ikke om ti år – men nå. Dette er kritisk infrastruktur på linje med vei og beredskap. Prioritering av lokal verdiskaping Kraft skal ikke bare gå til de største aktørene. Lokale arbeidsplasser må veie tungt. Raskere konsesjonsprosesser Når utvikling stopper opp i byråkratiet, taper hele landsdelen. Hvis nord skal være strategisk viktig, må det vises i handling – ikke bare i festtaler. Nok en gang: Vi visste det Det mest frustrerende er kanskje dette: Vi har sett det komme. I årevis.

Likevel står vi nå i en situasjon der kommuner må si nei til utvikling, unge flytter ut, og muligheter glipper – ikke fordi vi mangler ressurser, men fordi vi mangler systemer til å bruke dem. Krisemøtet som nå kalles inn burde ikke handle om hva som har gått galt. Det burde handle om hvorfor det fikk lov til å gå så langt.