Herold

Debatten om atomvåpen har gått helt av hengslene.

Arbeiderbevegelsen og fredsbevegelsen har lange og sammenknyttede røtter. Begge kjemper for trygghet, rettferdighet og et bedre samfunn for alle. Arbeiderne er bærebjelken i ethvert samfunn, men for at vi skal kunne fortsette å bygge fremtiden, trenger vi trygghet – både i det små og det store. Atomvåpen representerer en av de største truslene mot denne tryggheten.

Katastrofale konsekvenser og ingen beredskap

Vi vet hva som skjedde da USA slapp to atombomber over Hiroshima og Nagasaki i 1945. De menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene var så katastrofale at det er vanskelig å ta det innover seg. Når en atombombe detoneres, frigjøres enorme mengder energi i form av varme, trykk og stråling. Konsekvensene er grusomme: smeltet hud, indre blødninger, kvelning, akutt strålesyke – listen over lidelser er lang.

Sprengkraften på dagens atomvåpen er ofte større enn de som ble brukt i 1945. Om atomvåpen blir brukt, vil det ikke være noen hjelp å få. Skadene vil være for store. Det er dette som ligger mellom linjene når det snakkes som atomvåpen.

Vi lever i en krigersk verden, og beredskap er blitt et hipt ord. Når det gjelder atomvåpen, er det imidlertid umulig å bygge beredskap. Det er umulig å forberede samfunnet på skader av så store dimensjoner. Dermed er det noe paradoksalt over at vi på den ene siden gjør en stor innsats for å være forberedt, samtidig som vi aksepterer eksistensen av våpen som kan sette samfunn ut av spill på et øyeblikk. Atomvåpen er ikke et spørsmål om forsvar, det er en trussel mot alt vi forsøker å beskytte.

En uetisk illusjon om trygghet

Samfunnsdebatten om atomvåpen i dag er gått helt av hengslene. Vi er vitne til en farlig normalisering av våpen. Atomvåpens realitet, at det er sivile mennesker som er målskiven, skygges over med sikkerhetspolitiske ord.

«Atomvåpen gjør oss trygge», sier de, og forsøker å skape et bilde av at dette er noe de kan kontrollere. Men det er en illusjon. En liten misforståelse, en teknisk feil, eller en ustabil og stormannsgal statsleder. Det skal ikke mer til.

«Vi må avskrekke», sier de, men avskrekking fordrer at vi faktisk er villige til å bruke disse masseødeleggelsesvåpnene. Hva slags verden er det vi forsvarer, når vi er villige til å rettferdiggjøre massedrap av sivile for å beskytte oss?

«Vi må forholde oss til verden slik den er», sier de, men jeg vil ikke finne meg i at vi ikke kan endre den. Atomvåpen er gambling hvor det er du og jeg som er spillebrikkene. Vi har en stemme oppi dette.

En rasjonell kamp

Å heve stemmen mot atomvåpen innebærer at man kan bli stemplet som en naiv idealist, som om en verden uten atomvåpen er en urealistisk drøm. Men er det ikke heller motsatt? Jeg kan ikke se hvordan man kan forsvare en sikkerhetspolitikk med atomvåpen, om man virkelig har tatt innover seg de enorme humanitære og medisinske konsekvensene atomvåpen har. Det er fullstendig rasjonelt å arbeide for en verden fri for atomvåpen.

Jeg er klar over at det fort blir dommedag-tanker og forferdelighet når man setter lys på atomvåpens inhumanitet. Men vi kan ikke la dette gjøre oss handlingslammede og likegyldige – for vi kan forebygge. Vi kan sørge for at atomvåpen aldri igjen blir brukt, gjennom å avskaffe dem.

Flertallet av verdens stater støtter FNs atomvåpenforbud. De ni atomvåpenstatene og deres allierte, deriblant Norge, er derimot bremseklosser og setter seg som herrer over hele menneskehetens trygghet.

Folkelig engasjement

Vi er mange som hever stemmen for en verden uten atomvåpen. Vi hever stemmen for en verden hvor menneskeliv settes over maktspill.

Folkelig engasjement er helt essensielt for å få til endring. Like før påsken var vi mange som gikk en påskemarsj mot atomvåpen fra UNN til Domkirka. Nå, 1. mai, samles vi igjen, og vi trenger at du blir med.