Herold

Tørr overskrift,men ikke la deg lure.

Mye er skrevet, sagt og ment, men siste ord er ikke sagt i skolestrukturdebatten. Enda.

Jeg forstår aten skolestruktur må legges og bestemmes ut ifra den gjeldende demografi og nedgang i elevtall. Kommunen har en anstrengt økonomi, det skal spares der det brukes mest, og det er innen helse og skole. Men jeg er opptatt av at den skal fattes ut ifra premisser som er rettferdige og gode for alle elevene, ikke bare for de fleste.

Jeg er enig, som mange før meg, i at vi må stå opp for de mindre samfunnene rundt sentrum. Dette krever en innsats fra meg som mor, innbygger og arbeidstaker. Ikke bare fordi mange har livet sitt her, ikke bare fordi det oppleves trygt og oversiktlig, ikke bare fordi at det er her mange går på skole, barnehage, har jobben sin og kjenner alle naboene sine, men fordi at det faktisk er snakk om nesten halvparten av kommunens innbyggere.

Totalt 15 112 innbyggere bor i Namsos kommune. Av disse er det 6812 mennesker som ikke er bosatt sentrum, men fordelt innenfor den relativt store geografiske kommunegrensa. Det vil si 40 prosent, ikke langt unna halvparten om man tenker enkelt. Disse bor der det er både mye natur og miljø.

Jeg er opptattav miljø. Ikke bare naturen som jeg må si at jeg er veldig glad i, men også vårt fysiske miljø. På vegne av mine barn og meg selv i mitt yrke, så er jeg også opptatt av skolemiljø. I de ulike forslagene fra kommunen sitt utvalg omkring ny skolestruktur, er det lagt mye vekt på at robuste skolemiljø skal være mer tungtveiende enn nærskoleprinsippet. I denne sammenhengen er det greit å avklare hva som er et godt skolemiljø.

I følge Utdanningsdirektoratet, slåes det fast at et godt skolemiljø handler om at elevers behov blir møtt. Elevene har behov for fire hovedpunkter; -tilhørighet, mulighet til å bidra i fellesskapet, mulighet til å oppleve mestring, samt en mulighet for selvstendighet og autonomi.

Tilhørighet betyr å kjenne at man hører til et sted, og at dette stedet er godt å komme til. Da tenker jeg, for det første, at det er en drøy karamell å tygge, om man må sitte i 1 time og 45 min for å komme seg dit. For ungdommene på Otterøya, Jøa og Sørenget vil det si at bussturen til og fra skolen vil utgjøre en betydelig del av deres skolemiljø.

I følge UDIR så tilbringer barn og unge store deler av hverdagen sin på skolen, og opplevelsen av å høre til der, har stor betydning for den fysiske og psykiske helsen deres. Uhh, det var jo bra, for her vil ungdommen fra Otterøya, tilbringe mesteparten av sin hverdag. Og i tillegg på buss da, så klart. Hvordan tenkes det at bussens fysiske miljø vil påvirke deres tilhørighet? Har ATB noen tanker omkring dette aspektet ved disse ungdommenes hverdag? Vil det bli satt inn tiltak for økt trivsel, tilhørighet og legges til rette for at elevene her er en naturlig del av fellesskapet? Det vil jo for flere bety at i opptil 3 + timer hver dag, så er det skolebussen som er elevenes fysiske miljø, og som de vil være en del av. Så skolemiljø på buss, det finner jeg ingenting om i kommunens utredning, hva sier så AI om dette aspektet? Bare for gøy så spurte jeg om følgende;

«Hva tenker man kan være et inkluderende og godt skolemiljø, dersom det i stor grad finner sted i en buss?»

Jeg får et raskt svar kl12:45, løsningsorientert som han er;

«Eit inkluderende og godt skolemiljø i ein buss handlar om å gjere det tronge arealet frå ei avgrensing til ein fordel. Sidan bussen er ein mobil og tett arena, krev det litt andre grep enn i eit klasserom.» Dette er jeg helt enig i, er dere i ATB det?

Videre sier AI;

«Her er nokre tankar om kva som skaper trivsel på hjul:

1. Fysisk utforming og atmosfære

Soneinndeling: Sjølv i ein buss kan ein ha ulike soner – til dømes ein roleg sone bak og ein meir sosial sone framme. Dette gir elevar med ulike behov (for eksempel dei som treng kvile eller dei som vil prate) kvar sin plass.

Identitet: Å la elevane dekorere bussen eller gi seteradene namn, skaper eit eigarskap til "lasserommet.

2. Relasjonar og tryggleik

Faste plassar vs. rotasjon: For nokre er faste plassar trygt, medan planlagde byte av plassar kan bryte opp klikkar og sørge for at alle blir kjent med kvarandre.

Vaksenrolle: At sjåføren eller andre vaksne er ein del av miljøet, helsar på alle og set tydelege rammer, er avgjerande for tryggleiken

3. Felles aktivitetar og kultur

Felles soundtrack. Å ha spelelister der alle får leggje til ein låt, eller høyre på podkastar/lydbøker saman, skaper ei felles oppleving.

Samtalerelasjonar: Ein buss inviterer til dei gode samtalane "side om side" heller enn "andlet til andlet", noko som ofte kjennest mindre skummelt for mange ungdommar.

4. Praktisk inkludering

Universell utforming: Bussen må vere tilgjengeleg for alle, uansett funksjonsevne, slik at ingen blir ståande att på haldeplassen [3].

Rutinar: Tydelige rutinar for på- og avstigning hindrar kaos og gjer at alle kjenner seg varetakne.

Eit godt miljø i ein buss handlar i botn og grunn om at alle har ein plass å sitje, både fysisk og sosialt.

Vil du gå djupare inn på korleis ein kan handtere konflikter i eit så tett miljø, eller er du meir interessert i pedagogiske opplegg som passar for buss?» - Nei, ikke foreløpig, men takk skal du ha AI.

Men fra litttull til alvor: Det er aspekter her som er verdt å merke seg. Spesielt det at man skal oppleve skolemiljøet sitt som trygt. Hvem er det som har det ansvaret her? Er det buss sjåføren fra ATB? Da aner jeg at det vil være noen form for tilleggskompetanse innenfor pedagogikk som bør være på plass. Er det noen sjåfører som tilfeldigvis har denne fagkompetansen så er jo det flott. Dette må ikke leses som kritikk av buss sjåførers kompetanse og virke. Men jeg mener at deres rolle vil, i likhet med lærerens rolle over tid, få et innhold og krav til nye arbeidsoppgaver, som beveger seg langt ut fra utdanning og påkrevd kompetanse, slik det foreligger i dag. Om elever vil måtte tilbringe mye av sin skolehverdag på buss, må man ta dette i betraktning, og man må ta det på alvor!

Momentet fra AI sitt forslag, og essensen i et trygt og godt skolemiljø på bussen, er at det i bunn og grunn handler om at alle elevene har en plass å sitte, både fysisk og sosialt. Sitteplasser det skal man nok få ordnet, men det å sitte trygt sosialt på en buss, mange timer hver dag- med buss sjåførens blikk rettet mot trafikken, og veien, hvor jeg også mener at det skal være - det er å ikke ta barn og unges skolemiljø på alvor.

Så dette relativt friske innspillet fra AI, får meg til å tenke at Namsos kommune må ta med seg noe av dette inn i sine fremtidige samhandlinger med ATB. De er da en ny instans/skolearena som jeg mener helt oppriktig bør involveres i stor grad, dersom man velger å sette mange barn og unge på lange bussturer hver dag.

AtB sine busser,vil uansett hvordan man vrir og vender på det, bli en stor del av barn og unges skolemiljø dersom man velger å flytte skoler inn til sentrum. Så trivsel på hjul kan jo fort bli et aldri så lite slagord, eller hodepine alt etter som man ser det. Eller hva med buss for skole?

La utkantsamfunnene leve,vokse og gro, de er med på å bidra i denne kommunen. Straff ikke den oppvoksende generasjonen med mange og lange dager om bord i en buss. Det vil hverken bidra til økt tilhørighet, mestring, bidrag til fellesskapet, eller utvikle selvstendighet og autonomi i fremtiden.