Fra Atlanterhavet til Østersjøen – hvorfor Norden og Norge haster med å bygge en reell vest–øst korridor
Norden har fått et nytt sikkerhetspolitisk kart, men vi planlegger fortsatt kritisk transportinfrastruktur som om kartet er uendret. Det er et alvorlig misforhold – særlig når det gjelder vest–øst‑forbindelser fra Atlanterhavet til Østersjøen.
Russlands krig mot Ukraina, Sveriges og Finlands NATO‑medlemskap og et skjerpet trusselbilde har utløst et paradigmeskifte i nordisk sikkerhetspolitikk. Dette ble tydelig da nordiske statsledere i juni 2024 ble enige om å etablere militære transportkorridorer, og senere fulgt opp av forsvarsministrenes intensjonserklæring om militær mobilitet i Norden, i samspill med NATO.
Kjernen i denne erkjennelsen er enkel: Uten fungerende logistikk har verken militær slagkraft, sivil beredskap eller samfunnets utholdenhet reell verdi. Evnen til å forsvare landet, ta imot alliert støtte og holde samfunnet i gang over tid forutsetter sikre og sammenhengende transportårer. Logistikk er ikke lenger en støttefunksjon, men en strategisk nøkkel.
Likevel stopper mye av vest–øst‑tenkningen i Oslo. I dag må nesten all gjennomgående jernbanetrafikk mellom landsdeler innom Oslo S./Alnabru for å komme videre. Det gjør hovedstaden til en systemisk flaskehals og sårbarhet – både i fredstid og krise.
Strategisk vest–øst‑transport skal ikke til Oslo. Den skal forbi Oslo og videre mot Sverige og Østersjøområdet.
For å lykkes må vest–øst‑aksen forlenges fra Bergen og vestnorske havner via indre Østlandet og videre østover. Det viktigste grepet er en direkte forbindelse mellom Gjøvikbanen og Kongsvingerbanen, som gir kortere avstander, spart tid og mulighet for å rute transport nord om og utenom Oslo. I tillegg bør det etableres overgang fra Bergensbanen til Gjøvikbanen nord for Hønefoss, slik at gods og militært materiell ikke må gjennom bysentrum.
Dette er ikke bare et nasjonalt eller militært spørsmål. Slike strukturelle valg avgjør om Norge faktisk har evne til å samordne forsyninger, transport og beredskap på tvers av regioner i en krisesituasjon. For områder som Hadeland og Innlandet innebærer dette at lokal infrastruktur inngår i et større strategisk system, der geografisk beliggenhet gir både ansvar og betydning.
Ekte redundans handler ikke om flere spor inn mot samme flaskehals, men om alternative ruter. En vest–øst‑korridor utenom Oslo reduserer risiko, avlaster sentrumssystemet og styrker både beredskap og vanlig person‑ og godstransport.
Denne problemstillingen angår ikke bare sentrale myndigheter. For regioner som Hadeland og Innlandet betyr dette at lokal og regional infrastruktur inngår i et større nasjonalt system, der geografisk beliggenhet gir både strategisk betydning og ansvar. Hvordan vi planlegger og prioriterer her, får konsekvenser langt utover kommune‑ og fylkesgrenser.
Spørsmålet er ikke om behovet finnes.Spørsmålet er om vi erkjenner det i tide – og handler deretter.