Herold

Dette er et av flere positive tiltak dagens kunnskapsminister har fått gjennomslag for. Hun løfter fram skolesaker som kan rette opp utviklingstrekk som lenge har pekt i feil retning, og gjør noe med det – blant annet gjennom Stortingsmelding 34, som legger rammene for en mer praktisk skole og følges opp med økonomiske midler i flere år framover. En «gavepakke», som mange har kalt det.

Men er mottakerne klare til å ta imot gaven og bruke den på best mulig måte? Her vil det være store forskjeller mellom kommuner og mellom skoler. Hvem skal fordele midlene, og hvem har ansvaret for at de faktisk blir brukt klokt?

Kontrastene ble tydelige i riksnyhetene og i «Norge rundt», der en gruppe elever ved Skaun ungdomsskole i Trøndelag bygde en fiskebåt som nå brukes aktivt i undervisningen – noe som ga dem Dronning Sonjas skolepris for 2025. Samtidig finnes det skoler der det praktiske tilbudet er så svakt at elevene ikke får mulighet til å lære selv de enkleste ferdighetene.

Kommunalsjef i Lunner kommune uttrykker at de nå må finne ut hvordan pengene kan brukes klokt. Den enkleste løsningen er å fordele midlene etter elevtall, men jeg håper den tanken legges bort allerede i startfasen. De praktiske tilbudene skolene har i dag varierer stort, og en klok fordeling forutsetter både kompetanse hos dem som skal ta beslutningene og en grundig vurdering av dagens tilstand. Deretter må det utarbeides mål, minstekrav og en plan.

Hvor finner vi personene med den nødvendige kompetansen til å løfte kvaliteten på det praktiske arbeidet i skolen? Jeg tillater meg å påstå at vi delvis har havnet i dagens situasjon fordi utviklingen har vært styrt av akademikere med begrenset praktisk innsikt og erfaring. Vi trenger både akademikere og praktikere – men i en bedre balanse. Denne balansen må ikke bagatelliseres når «gavepakken» skal fordeles. I en så stor og betydningsfull satsing er det avgjørende at beslutningstakerne har den rette kompetansen, slik at midlene blir brukt på en måte som faktisk styrker det praktiske arbeidet i skolen. Et praktisk løft kan bli til stor nytte for elever og foresatte – men det kan også bli et pengesluk. Å fylle på midler i en verkstedavdeling som allerede er skakkjørt av manglende kompetanse, dårlig vedlikehold og svak økonomistyring, uten å rette opp årsakene først, vil være nettopp det.

Derfor mener jeg saken må løftes til lokalt politisk nivå. Der sitter det også personer med praktisk erfaring som kan bidra til gode beslutninger. Først må alle skoler løftes opp til et kvalitativt minstenivå i kommunen eller regionen. Deretter kan skolene konkurrere om ekstra midler basert på hvor gode og kreative de er i sitt arbeid.

Vedlikehold må også nevnes. Manglende ettersyn og oppfølging er en sikker vei til sløsing. Hvordan dette skal organiseres og følges opp i praksis, må avklares.

Det blir spennende å følge denne saken videre. Jeg tror mange, meg selv inkludert, har store forventninger. Her har lokalavisen også en viktig rolle framover.