Herold

Når økonomien svikter, svikter også håpet. Dette viser også statistikken.

Den nye svenske statistikken som viser økende suicidalitet knyttet til økonomiske problemer, treffer meg hardt. Ikke fordi tallene er sjokkerende, men fordi de bekrefter noe mange av oss har sett lenge: økonomisk utrygghet er ikke bare et praktisk problem. Det er et psykisk helseproblem.

Som helsecoach møter jeg mennesker som står midt i dette. Mennesker som ikke mangler vilje, men som mangler luft. Når økonomien rakner, rakner ofte også troen på at livet kan endre seg. Det er ikke svakhet. Det er menneskelig fysiologi og psykologi. Langvarig økonomisk stress påvirker nervesystemet, søvnen, evnen til å tenke klart og til å se løsninger. For noen blir presset så stort at de mister håpet.

Forskning fra både Norden og internasjonalt viser at økonomiske problemer er en betydelig risikofaktor for psykiske helseplager. Mekanismene er godt dokumentert: økt stressrespons, skam, sosial isolasjon og en opplevelse av å miste kontroll. Når disse risikofaktorene kombineres, øker risikoen for alvorlige konsekvenser – også selvmord.

Derfor er det naturlig at økonomiske rammevilkår også blir et tema i den politiske debatten. Enkelte partier argumenterer for lavere skatter og avgifter for å gi folk større økonomisk handlingsrom.

Andre omtaler slike forslag som populistiske.

Men begrepet populisme brukes ofte ulikt. Kommentatorer og forskere har påpekt at et standpunkt ikke nødvendigvis er populistisk bare fordi det er folkelig eller fordi det har bred støtte. Det trekkes også fram at enkelte partier har hatt samme skattepolitiske linje siden 1970 tallet, noe som gjør at kritikken om opportunisme ikke nødvendigvis treffer.

Poenget mitt er ikke å ta stilling til skattepolitikk. Poenget er å minne om noe som lett forsvinner i debatten:

Økonomi og psykisk helse henger tett sammen.

Når mennesker mister økonomisk trygghet, mister de ofte også håp. Og håp er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene vi har. Derfor bør vi – uansett politisk ståsted – klare å møtes i erkjennelsen av at økonomisk press ikke bare handler om budsjetter og modeller, men om liv. – det politiske system bør skape frisklivsfaktorer, i plenum.

Slik debattene og monologene framstår i nåtid, er alle politiske retninger mer tilfreds med å stå på sin egen holme og proklamere sitt eget ståsted, enn å komme til en omforent enighet.

Dette både mot bedre viten, og mot hva befolkningen ønsker.

Forebygging av selvmord handler ikke bare om helsetjenester, terapi og samtaler.

Det handler også om samfunnsstrukturer som gir mennesker stabilitet og forutsigbarhet.

Når økonomiske problemer nå beviselig framstår som en direkte medvirkende faktor i økende suicidalitet, bør dette inngå i vurderingen av hvilke tiltak som faktisk kan hjelpe.

Dette er ikke en debatt om høyre eller venstre. Det er en debatt om verdighet. Om trygghet. Om menneskers mulighet til å stå opp om morgenen og tro at morgendagen kan bli litt bedre enn dagen før.

Ingen skal miste-, sine -nærmeste, kolleger eller -livet, fordi den enkelte mister økonomisk fotfeste.

Det er et ansvar vi deler – som samfunn, som medmennesker, og som politikere uansett farge.

Vi, alle, bør legge til rette for frisklivsfaktorer ikke begrense den enkeltes liv gjennom å påføre dem risikofaktorer.