Herold

Splittelse helt på toppen i norsk friidrett.

BARE for noen uker siden fikk norsk friidrett en ny administrativ toppsjef. Da ble den gamle spydkasteren Ronny Nilsen overraskende ansatt som generalsekretær.

For ti år siden sluttet samme Nilsen som sportssjef i friidretten etter en langvarig debatt rundt et par tunge norske dopingsaker som preget miljøet på den tida, men har altså fått ny tillit.

Nå står han selv midt i en strid om rollen om hva slags øverste sportslig leder norsk friidrett trenger. For en av Ronny Nilsens første oppgaver som generalsekretær, var å gi beskjed til den mangeårige sportssjefen Erlend Slokvik at det var slutt:

Norges Friidrettsforbund hadde avtalt at Slokviks kontrakt skulle evalueres før 1.mai, og vendte tommelen ned.

Erlend Slokvik har hatt det sportslige hovedansvaret for sporten gjennom nesten hele norsk friidretts gullalder.

Likevel ønsket den sentrale friidrettsledelsen en ny sportslig sjef.

DET ønsker slett ikke noen av de største norske stjernene:

- Jeg ble veldig sjokkert og lei meg fordi jeg synes Erlend har gjort ekstremt mye for norsk friidrett, sier Amalie Iuel til VG, og omtaler Slokvik som «en veldig fin sportssjef som vil bli savnet».

Karsten Warholm; den verdensberømte treningskameraten hennes tar sparkingen av Slokvik et steg videre:

- Det hadde vært interessant å vite hvordan det skjedde. Jeg synes det er rart at vi må lese om det i VG for å høre om det. Da lurer jeg på hvem man spør før en slik beslutning, utfordrer den bredt respekterte OL-mesteren og verdensrekordholderen ledelsen i sitt eget forbund, og har rett.

Norsk friidrett er tjent med en mest mulig åpen diskusjon om hvilke krav som bør settes til jobben som samlende sportssjef i en ellers individuell idrett.

HVOR sjokkerende denne utskiftningen kom, kan likevel diskuteres.

I et par år har det vært gjentatte debatter om Slokvik burde fortsette som sportssjef. En stund var det usikkert om han skulle gå av etter OL 2024, og så ble denne siste evalueringen av kontrakten avtalt i fjor høst.

Ironisk nok kan Karsten Warholms klare støtte til den avgående sportssjefen, legge lokk på den brede debatten om hvilken type sportssjef friidretten trenger.

Så sterk er Warholms stemme i norsk friidrett at det spørs hvor mange av de andre utøverne som velger å motsi ham i en slik diskusjon.

Det er i så fall deres problem.

FRIIDRETTEN må uansett vurdere hva sportssjef-jobben skal brukes til. Er dette grovt sagt snakk om en hardt arbeidende daglig hjelper for de enkelte stjernene, eller en tydelig, samlende sjef som steg for steg løfter norsk friidrett opp til europeisk A-klasse?

Der Karsten Warholm med rette skryter av Erlends Slokviks arbeidskapasitet og vilje til å gjøre selv den minste praktiske jobb for utøverne, er kritikerne opptatt av å ha en sjef som strategisk bygger en bred norsk elitesatsing i en konkurransemessig svært ulik idrett.

DET er der utfordringene har kommet i det siste, etter to mesterskap på et halvt år med de største stjernene skadet og null norske medaljer.

For det er for eksempel snålt at Slokvik som en viktig hjelper for de populære stafettjentene på 4x400 meter, ikke samtidig har utnyttet de lagmulighetene som ligger i norsk satsing på mixstafetter.

Kanskje er det nettopp slike strategiske brister som gjør at friidrettsledelsen ikke lenger har tro på ham som sportssjef:

- Dette handler ikke om å ta noe bort fra jobben Erlend har gjort, men om å bruke muligheten til å se på hvordan vi best rigger oss for årene som kommer, forklarer den nye generalsekretæren Ronny Nilsen vrakingen.

MEN ledelsen i norsk friidrett har heller ikke selv vært utpreget strategiske i dette sjefsbyttet:

Selvsagt burde en ny kvinne eller mann nå stått klar til å overta.

Etter et par år med diskusjon om Slokviks framtid, var det et minstekrav for å gjøre skiftet mest mulig effektivt.

I STEDET har man valgt å stoppe samarbeidet med Slokvik, bare for å be ham fortsette i jobben til erstatteren er funnet en gang etter denne sesongen. I verste fall gjør det forvirringen total.

Med Erlend Slokviks åpenlyse skuffelse over vrakingen og den sterke støtten fra den sentrale Warholm-gjengen, er slutten på konflikten usikker. Selv om ingen av dem krever at Slokvik får fortsette, kan all sympatien likevel gi sportssjefen en ekstra sjanse til å beholde jobben:

Nå presser andre støttespillere på for at stjernene må få bestemme et omvalg av sin egen sjef.

Det viser i så fall en underliggende svakhet i en norsk friidrett som har opplevd sensasjonell framgang det siste tiåret.

Står det virkelig så dårlig til med den felles styringen av sporten, at ledelsen ikke klarer å stå på egne strategiske valg?

DETTE er en svært sammensatt sport som det i utgangspunktet er vanskelig å samle rundt felles prioriteringer. De fine resultatene de siste sesongene er gjerne bygget på små, ganske isolerte sportslig miljøer.

Som en spesiell Ingebrigtsen-familie i Sandnes, det tette samarbeidet mellom Leif Olav Alnes og Karsten Warholm, ivrige mammaer og pappaer bak flotte 400 meter løpere, stavhoppere -og tikjempere, pluss dyktige trenere og tålmodige utøvere i noen tunge tekniske øvelser.

Utfordringen framover er å finne en felles plattform og ta vare på et sammensveiset landslag for utøverne fra alle de ulike øvelsene. Bare slik får sporten også på elitenivå mest mulig ut av det voksende breddearbeidet i flere av de lokale klubbene Norge rundt.

ALT dette krever strategisk styring både i administrasjon og ledelse; med en nasjonal sportssjef som er så trygg på friidrettsfaget at hun eller han får alle andre rundt seg til å blomstre fram mot sommeren.

Denne våren er det plutselig blitt en unødvendig ekstrarunde rundt nettopp sportssjefen.

Det er både trist og vissent.