Herold

Hva skjer med oss? Sett fra situasjonen ute i verden og ned til oss her i Asker.

Pave Leo XIV sa nylig i en tale i Kamerun at «verden herjes av en håndfull tyranner». Samtidig advarer Amnesty International i en ny rapport mot det de kaller en «verdensorden for rovdyr».

Begge peker i samme retning: Verden er i ferd med å gli inn i en ny og farlig æra, der sterke stater og personer systematisk undergraver folkeretten. Amnesty beskriver også Europas respons som «moralsk bankerott».

Paven var tydelig i sin kritikk:

• han anklaget enkelte verdensledere for å bruke milliarder på «drap og ødeleggelse»
• han sa at noen misbruker religion for politisk og militær makt
• han beskrev situasjonen som «en verden snudd på hodet».

Hva er det med oss i åpne og frie demokratier som gjør oss så handlingslammede?

Hvorfor lar så mange seg fascinere av krefter som har som mål å rive ned våre samfunn?

Og hvor starter dette egentlig?

Når vi ser dette skjer globalt, er det naturlig å spørre om vi finner liknende tendenser hos oss selv.

For å gå rett på sak: Jeg er bekymret for at så mange er villige til å stemme på et parti som FrP.

Er demokratiet vårt så skjørt, og er misnøyen med våre politikere blitt så stor?

Noe av forklaringen ligger trolig her. Vi har for få politikere med tilstrekkelig dyktighet og integritet til å skape stabile og gode samfunn for de fleste av oss. Spørsmålet er hva vi kan gjøre med det.

Samtidig må vi erkjenne våre egne menneskelige svakheter. Mange fascineres av polarisering – av at komplekse spørsmål reduseres til enkle motsetninger. Det samme gjelder populisme, hvor «folket» settes opp mot «eliten».

Dette er mekanismer enkelte politikere vet å utnytte.

Når politikere sitter for lenge med makten kan kameraderi, forfordeling og lettere former for korrupsjon få feste. Da får opposisjonen gode argumenter. Ofte ser vi dette først fra venstresiden. Deretter svarer ytre høyre med sine motargumenter – og slik forsterkes polariseringen. De ytterliggående kreftene gir næring til hverandre.

Når de som styrer oppleves som trege, selvopptatte eller ute av stand til å ta gode beslutninger, vokser frustrasjonen. Mange får en følelse av at samfunnet beveger seg i feil retning.

Dette gjelder ikke bare på nasjonalt nivå; på Stortinget og i Regjeringen. Jeg tenker også på situasjonen i Asker kommune.

Ser vi utover Norge, er bildet det samme. Hvordan kan våre ledere – og vi som befolkning – respondere på utviklingen som er beskrevet innledningsvis, slik at vi kommer tilbake på et bedre spor?

Vi ser enkelte tendenser i Europa; ledere som paven og ledere i Spania, Italia, Storbritannia og Frankrike forsøker å si tydelig fra om at det blant annet Donald Trump, Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu står for, er uakseptabelt og bryter med grunnleggende menneskerettigheter og menneskeverd. Likevel er det en stor utfordring å nå fram til de som fortsatt støtter dem.

Når vi ser så tydelige konsekvenser internasjonalt, burde det være en advarsel også for oss. I Norge må vi være mer oppmerksomme på krefter som beveger seg i samme retning – krefter som bygger på misnøye og som fremmer en mer autoritær politikk, ofte langt til høyre for det mange egentlig ønsker. Der hvor raske og enkle løsninger kan virke fristende er det også lett å overse hva vi risikerer å miste.