Nikoline Riis Lindahl (29) brakdebuterer som romanforfatter med et sårt og sterkt portrett av en oppvekst i sviktende omgivelser.

Nikoline Riis Lindahl debuterte i fjor som sakprosaforfatter, med boka «Pasientrom 42». Her skriver hun om egne erfaringer fra psykiatrien, blant annet med tvang. Fastspenning og tvangsforing forekom daglig. Lindahl har avdekket systemsvikt fra innsiden.

Som ambassadør for interesseorganisasjonen Mental Helse Ungdom reiser Lindahl landet rundt og holder foredrag om psykisk helse. For åpenheten mottok hun i fjor «Prisen til fremme av ytringsfrihet» i psykisk helsevern.

Med romandebuten «Hvis jeg var Agnes» bekrefter forfatteren at prisen fikk rett mottaker.

Hvis jeg var Agnes

Nikoline Riis Lindahl

Roman

«Sublimt subtilt»

Tegner

for å overleve

Leseren blir først kjent med Astrid, bokas jeg-forteller, i en naturfagstime. Hun og de andre i klassen lærer at ensomme maur aldri overlever.

Så hva gjør en ensom maur, som Astrid føler hun er? Hun tegner kart. Kart ingen andre skal se. På kartene kan hun peke og si at her er det bra, mens her er det ille. Tegningene er enkle. Menneskene er prikker, møbler geometriske figurer, store streker for bevegelse og små for at noen holder hender.

Likevel er tegninga så visuelt formidlet at man ser for seg alt det som nok rører seg i Astrids hode da.

Og under lesingen brer den samme roen i kroppen seg som når man ser en blyant i noen andres hender fare sakte over et hvitt stykke papir.

Denne roen er nok den følelsen Astrid søker med tegningene. Som vil si at hennes følelser korresponderer med leserens. Det er mesterlig gjort.

Ketchup

eller blod?

Astrid er 12 år og vokser opp i et voldelig hjem. Der den røde flekken på bordduken like godt kan være blod som ketchup. Der mora løfter oppvaskbørsten til munnen så skummet fyker til alle kanter, men bare når hun og dattera er alene. Der mor og datter deler et felles språk, men språket ellers, når faren er i huset, følger ham.

Mora har en skjev fingernegl og en sprekk i den ene fortanna. «Hun skjuler den aldri», sier Astrid om sprekken. Likevel skjuler hun livet bak de fire veggene for omverdenen, av frykt for hva mannen hun deler Astrid med, kan finne på hvis andre får vite.

Voldsepisodene er subtile, antrukket i et barns forståelsesverden, noe som gjør både tekst og forteller levende og troverdige.

Til å begynne med er mora og faren bare «hun» og «han». Kanskje fordi Astrid er sjenert, og redd for å røpe for leseren hvem det er hun involverer i fortellingen sin. Eller fordi de mest er skygger i en kaotisk tilværelse, der stadig nye kart er nødvendige for å orientere seg?

Agnes er et annet redskap Astrid har for hånden, en skikkelse som til å begynne med virker å være en fantasivenn, men som snart viser seg å være ei tøydukke. I noen øyeblikk finner Astrid styrke i å forestille seg å være Agnes. Andre ganger gir det trøst å gi Agnes omsorg.

Stille

soldat

«Hvis jeg var Agnes» gir noenlunde gjenklang i en annen minneverdig roman, nemlig April Alexandersdottirs «Ruby Baby». I likhet med Ruby synes Astrid å lengte etter at noen virkelig ser henne, uten at det er med forbehold om noe.

Øyne er noe som går igjen i Lindahls bok, enten det er påskekyllingen som mister et, boblene langs kanten på en kopp med kakao, kameraet til fotografen som tar klassebilder, de røde baklysa på bilen til faren da han setter henne av hos en kompis, eller dem i pannen på hestene på plakatene på de jordbærmelkerosa veggene på rommet til Helene i klassen.

Agnes har også øyne. Hennes er sydd fast. Det fungerer som en metafor for at Agnes aldri ser bort, samme hvor ille det blir, slik Astrid ofte gjør.

På det viset greier Lindahl uanstrengt å skrive ei bok som er fri for overflatiske og oppbrukte språklige bilder, men rik på underliggende betydning.

Med «Hvis jeg var Agnes» former Lindahl en koloni av punktumer mellom korte, korte setninger, ytret av ei stille, stille jente. Hver setning er en soldat i felten, og under hjelmen kveler de høye skrik.

Lindahls tette sammenveving av form og innhold vitner om en stor litterær bevissthet. Forfatterens evne til å betone selv de alvorligste handlinger på subtilt og samtidig kraftfullt vis, gjør boka sublim.