Herold

Helgas spaltist er Kjetil Vold. Han er kommunestyrerepresentant for Høyre i Larvik.

En gang, for noe som oppleves som en evighet siden, var informasjon et begrenset gode. Vi fant den på biblioteket, i avisen og i varierende grad i bokhyllene hjemme. I tillegg hadde vi informasjonen som fantes i øyeblikket på radio og fjernsyn, og selvfølgelig den som fantes i folks hoder – selv om den sjelden var umiddelbart tilgjengelig for oss andre.

Siden den gang har mengden informasjon vi mottar og har tilgjengelig økt vanvittig i takt med digitaliseringen. Martin Hilbert, professor i samfunnsvitenskap ved University of California, forsker på digital informasjon. Han beregnet at hvis vi fordelte all verdens datalagring på hver verdensborger i 1986, hadde vi litt over 500 MB kapasitet hver til å lagre, behandle og kommunisere data. I 2007 hadde dette økt til 44 000 MB. Så kom smarttelefonen, som ga oss lynrask tilgang til enda mer.

Dessverre har ikke menneskehjernen utviklet seg i samme tempo. På et eller annet tidspunkt «peaket» det, slik at mer informasjon ikke lenger ga oss mer kunnskap.

Psykologen Barry Schwartz beskriver dette i boken The Paradox of Choice: En overflod av informasjon og valgmuligheter gir oss ikke mer frihet, men fører snarere til lammelse. Prosessen med å ta et valg blir så kompleks at vi til slutt ikke gjør noen reell vurdering i det hele tatt. Vi velger enten på måfå, eller vi klamrer oss til gamle og kjente alternativer – ikke fordi de er best, men fordi vi mangler kognitiv kapasitet til å prosessere alle nyansene.

Dette har også negative psykiske konsekvenser. Schwartz peker på at jo flere alternativer vi har, desto flere velger vi bort. Det gjør oss usikre og mindre fornøyde med det vi faktisk endte opp med. Hvis du skal kjøpe en bil som leveres som enten sort eller hvit så har du valgt bort den sorrte når du velger den hvite. Finnes den i flere farger så har du valgt å ikke kjøpe en blå bil, ikke kjøpe en rød bil og å ikke kjøpe en oransje bil når du kjøper den grønne.

I mange sammenhenger er dette ganske ufarlig. Vinmonopolet fører rundt 35 000 produkter totalt. I din lokale butikk står det noen tusen alternativer, hvorav en stor del er rødvin. Det er en enorm mengde informasjon knyttet til hver flaske, og vi har ingen mulighet til å nyttiggjøre oss alt, men verste fall smaker ikke vinen som forventet, eller den gir deg vondt i hodet.

I andre tilfeller er konsekvensene mer alvorlige. Pakningsvedlegget til en eske Ibux er på 11 000 tegn. Hvor mye av det har du egentlig lest? Leser du det hver gang i tilfelle noe er endret, eller satser du på at det står det samme som sist? Målet med teksten er, mistenker jeg, ikke primært å unngå skader, men å unngå søksmål. Det er enklere for produsenten når folk ikke vet hva de stilltiende har godtatt i det de svelger en tablett.

Hvor mange leser egentlig all teksten før de trykker «Godtar» på en nettside eller en app? Du kan i teorien ha ofret din førstefødte og lovet bort tiende for å kunne bestille en pizza på mobilen uten å vite det. Forhåpentligvis holder det ikke i retten.

Informasjon kan omsettes i kunnskap, og kunnskap i klokskap, men det skjer ikke automatisk. Det er artig å kunne ramse opp rekka med norske statsministre i en quiz, men hvorfor lot Einar Gerhardsen Oscar Torp få styre en stund? Rekka er informasjon, det siste er kunnskap.

På nittitallet var mengden dokumenter til kommunestyremøtene av og til så stor at de ikke fikk plass i en stor A4-konvolutt. Gamle ringrever har fortalt meg at når administrasjonen så at bunken ble for tykk, tok de en runde og fjernet det som strengt tatt ikke trengte å være der. Den kontrollen finnes ikke lenger når alt er digitalt.

H*vor mange A4-sider saksdokumentene til forrige kommunestyremøte utgjorde, vet jeg ikke, men det var langt over tusen. Sluttbehandlingen av detaljreguleringen for Bergeløkka var alene på 203 sider. Vi har mange slike saker, men til syvende og sist handler debatten ofte om saltak eller ikke, og antall etasjer. En betydelig del av informasjonen blir da ren støy.*

Jeg kan røpe at jeg ikke leste alle de 203 sidene. Det er mulig det var et par avsnitt jeg ikke kom meg igjennom i skolesaken også. Den var på 913 sider, og det ble til og med etterlyst mer informasjon. Jeg tviler på at mer data ville gjort behandlingen bedre. Hadde saksfremlegget vært på 90 sider, ville det vært mer enn nok for å bekrefte eller utfordre standpunktene våre.

Den enorme informasjonsmengden er sannsynligvis enda mer overveldende for innbyggerne. Vi er opptatt av åpenhet i lokalpolitikken, men å legge alt åpent ut på nett oppfyller ikke nødvendigvis målet om at folk skal vite hva som skjer. Føler folk at de har innsyn når de blir møtt med et par tusen sider publisert på kommunens nettsider etter et møte? Neppe.

Jeg hadde selvfølgelig ikke hørt om verken Barry Schwartz eller Martin Hilbert før jeg begynte på denne teksten. Jeg har lett etter pålitelige kilder som underbygger mine egne påstander. Det var ikke spesielt vanskelig. Med «all informasjon i hele verden» tilgjengelig, finner man som regel alltid noe som bekrefter det man allerede mener.

Det er da dommen faller

Vi har et tomrom i demokratiet