Herold

Mange barn i dag blir tett fulgt opp. Mange har voksne rundt seg i organiserte aktiviteter, blir kjørt til trening, og får hjelp til å få hverdagen til å gå opp. Mange barn har foreldre som står på og jobber dugnad for idrettslag og foreninger, i tillegg til jobb, hus og hjem. Mange barn har foreldre som er på hvert eneste foreldremøte og engasjerer seg i FAU. Vi foreldre, jobber knallhardt for at barna våre ikke skal mangle noen ting i hele verden.

Forskning kan fortelle oss at barn formes i møtes med det de eksponeres for, særlig i ungdomsårene. Vi tar etter foreldrene våre. Vi har en tendens til å reprodusere det vi ble eksponert for i oppveksten. Så om vi står på og jobber hardt, så vil høyst sannsynlig barna være gjøre det samme. Om vi har valgt å ta høyere utdanning eller ikke. Høyst sannsynlig vil barna våre gjøre det samme. Men til tross for at vi foreldre jobber hardt og er til stede på så mange arenaer i våre barns liv, så kan det se ut til at vi ikke er tilstrekkelig til stede der vi trengs aller mest; Rett foran dem.

Vi har overlatt mye av oppdrageransvaret til noen andre. Spesielt når gjelder verdier, språk, holdninger og hvordan de forstår seg selv og andre.

Smartembed for https://www.telen.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=529111

For noen lørdager siden, var jeg på biblioteket for å delta på det som kalles «lørdagsuniversitetet». Som er et samarbeid mellom USN og de ulike folkebibliotekene, altså Notodden bibliotek. Der kan man få en times foredrag om ulike tema, levert av dyktige fagfolk innen det aktuelle temaet. Denne lørdagen var temaet «Tradwives og drøy guttekultur». Hvor man blant annet, skulle gå nærmere inn på hvordan gutter i økende grad trekkes inn i det som ofte kalles «manosfæren» – nettmiljøer der maskulinitet, status og relasjoner diskuteres på ganske ekstreme premisser. En av de aktuelle Netflix-dokumentarene som ble trukket frem, var Louis Theroux: The Rise of the 'Manosphere' hvor vi ser unge gutter som gradvis eksponeres for innhold hvor budskapet er: Har du ikke six pack? Er du ikke rik? Ligger du ikke med masse damer? Bestemmer du ikke over dama di? Da er du en taper.

Det samme bildet tegnes i dramaserier som "Adolescence", som viser hvordan ungdom navigerer identitet, tilhørighet og press i en digital hverdag. Selv om det er fiksjon, treffer det noe mange forskere peker på: ungdomstiden er en fase der man leter etter svar, og da får de stemmene man møter – på nett – ekstra stor betydning.

Jeg påstår ikke at alle påvirkes likt – men at dette er rom der voksne sjelden er til stede, og der normene utvikles på egne premisser, altså med holdningene til «manosphere»-influensere som fundament.

Fra et pedagogisk perspektiv vet vi at barn ikke bare trenger frihet, men også veiledning. Det handler ikke om kontroll, men om å lære å tolke verden. Når voksne er lite til stede i digitale rom, overlates mye av denne tolkningen til jevnaldrende – eller til algoritmer som belønner det som vekker mest reaksjoner.

Og det er her vi ser framveksten av det mange kaller en «drøyhetskultur». I mange digitale miljøer lønner det seg å være mest mulig ekstrem, mest mulig provoserende eller mest mulig grenseoverskridende. Humor kan bli hardere, språk grovere, og holdninger mer bastante. Forskning på ungdomskultur viser at slike normer fort kan smitte, særlig når de framstår som veien til status eller tilhørighet.

Konsekvensen er ikke nødvendigvis at barn «blir noen andre», men at referanserammene deres forskyves. Hva som oppleves som normalt, akseptabelt eller sant, formes i større grad uten voksne korrektiver. Og særlig for gutter, som ofte søker fellesskap gjennom disse digitale arenaene, kan dette få betydning for hvordan de forstår både seg selv og andre.

Det betyr ikke at løsningen er streng kontroll eller å «ta bort nettet». Forskningen peker heller mot noe annet: betydningen av å være til stede også der. Tørr å være nysgjerrig, stille spørsmål og hjelpe barn å sette ord på det de møter. Men ikke la deg skremme av det de forteller. Ikke vær redd. Vær irriterende. Vær brysom. Vær klein og «cringe». Vær en forelder.

For vi foreldre, er fortsatt viktige i livene deres. Men hvis vi ikke er til stede der de faktisk er, vil noen andre fylle den rollen. Og de menneskene bryr seg ikke om barna våre. Ikke sånn som vi gjør.