Herold

Over hele Rogaland, og i idrettslag landet rundt, har årsmøtene gitt nye styremedlemmer, nye ledere og nye ansvarsbærere. Noen har sagt ja til kassererjobben.

Noen skal holde styr på politiattester. Noen har tatt ansvar for laget, dugnadene, protokollene, sosiale medier og medlemsregister.

Å rekke opp hånda til et verv i idrettslaget, er å si ja til å bære litt mer. Ja til å bidra til noe større enn deg selv.

Det er lett å snakke om idrettsglede. Sjeldnere, men like viktig, snakker vi om alt som må fungere for at den gleden faktisk skal oppstå. God organisering. Kloke valg. Tydelig ledelse. Trygge rammer. Demokrati. Og mennesker som tar ansvar før ting glipper. Denne jobben tar noen på seg kapteinsbindet for.

Det usynlige kapteinsbindet

Kapteinen går først ut på banen, samler laget og løfter troppen når det butter. I idrettslaget trengs det også andre kapteiner – de som tar ansvar i styret og holder frivilligheten i gang.

Disse som koordinerer, vedtar, rekrutterer, inkluderer, planlegger og bygger tilhørighet – ofte i det stille, men like viktig som aktiviteten på banen. Det er forutsetningen for at alt det andre kan skje.

Når du tar et frivillig verv i idrettslaget, tar du ikke «bare» ansvar for et regnskap eller en kampplan. Du blir en stein i grunnmuren som gjør norsk idrett til et sted å høre til. Et sted der barn blir sett. Der ungdom får ansvar. Der voksne bidrar. Der foreldre finner samhold. Der det er plass til både de flinke og de ferske, de stille og de høylytte, de som vil konkurrere og de som bare vil være en del av gjengen.

Det er grunnen til at styrearbeid i idretten aldri bare er administrasjon. Det er samfunnsbygging i praksis.

Garderobelukta

Roger Finjords tanke om garderobelukta rommer noe klokt; det er noe eget med miljøet i et lag som fungerer. Det handler om tone, tillit, trygghet og nærhet. Om å vite at du kan være både sårbar og sterk. Om at laget tåler ulikhet.

Det handler om å løfte hverandre, og ville andre vel. På ekte.

Kapteiner som viser omsorg, bygger lag som varer. Det gjelder like mye i styrerommet og på foreldremøtet, som i hallen. I klubber som lykkes sitter «garderobelukta» i veggene. Noen kaller det kultur. Du kjenner den igjen på måten folk snakker til hverandre, og på om uenighet blir sett på som en trussel eller som et tegn på engasjement.

Det handler om å stille krav på en måte som bygger folk, ikke bryter dem ned. Det handler om å skape arenaer der barn og unge lærer å tåle motgang, vise respekt, samarbeide og bygge noe sammen. De beste idrettslagene har ikke bare gode sportslige planer. De har skapt et sted hvor folk vil være.

Klubben er sjef

Den gode kulturen skal også tåle å bli utfordret. For selv om det er lov å være både ivrig og god, finnes det situasjoner der iveren bikker over og det begynner å slå sprekker i fellesskapet. Idet resultater, rangering og tidlig spissing blir viktigere enn lek, mestring og utvikling, risikerer vi å gjøre idretten mindre romslig enn den bør være.

Det er nettopp når ambisjonene blir så sterke at de rokker ved verdiene i den norske idrettsmodellen at klubb og styret må ha kapteinsbindet på. Barneidrettens bestemmelser og rettigheter er føringer som skal beskytte, ikke begrense, og som gjør idretten utviklende, trygg og inkluderende. Det er i møte mellom disse rammene og den daglige praksisen at idretten virkelig testes.

Nye verv, nye muligheter

Dette er særlig aktuelt i disse dager, når retningen settes for disse viktige møteplassene som idrettslagene representerer, selve livsnerven i nabolagene. Du som har rukket opp hånda, har en unik mulighet. Du kan bidra til å bygge en klubb som er ryddig, raus og inkluderende. En klubb som tåler vekst, endring og generasjonsskifter. En klubb som ikke bare leverer aktivitet, men også tilhørighet.

Det krever mer enn velvilje. Det krever kompetanse, tydelige rammer og støtte underveis. Her er idrettskretsen og særkretsene viktige medspillere, med veiledning, kunnskap og erfaring som gjør det lettere å lykkes.

Ledelse i idretten er – til felles med andre arenaer – ikke først og fremst å stå i sentrum. Det er å få andre til å fungere godt sammen. Det er å skape oversikt uten å kvele engasjement. Struktur uten å miste varme. Ambisjon uten å miste menneskene.

Takk for at du rakk opp hånda. Takk for viljen til å ta ansvar for fellesskapet. Til å bære idretten videre. Til å sørge for at barn, unge og voksne ikke bare får et aktivitetstilbud, men et sted å høre til.

For selv om vi på veien kan komme til å skape en verdensmester eller to i norsk idrett, skal vi først og fremst skape mennesker som kan mestre verden.