Herold

Victor (20) mistet en arm, et ben og en nyre i en voldsom motorsykkelulykke. Etter åtte dager i koma, jobber han i dag som lærling, bor alene og nekter å la seg begrense.

SUNNAAS SYKEHUS (Nettavisen): – Jeg har ikke noen store drømmer annet enn å gjøre som folk flest. Være normal, egentlig.

Victor Setsaas Skage er som en typisk 20-åring – bortsett fra at han mangler venstre arm og høyre bein.

Han bor for seg selv på Jessheim, kjører bil, lager sin egen mat og jobber som energimontørlærling.

Da alt ble svart

Ulykken skjedde på E6 for litt over tre år siden. Victor kjørte lettmotorsykkel da noe gikk galt. Teorien er at han måtte svinge unna et vilt dyr, kanskje en elg, før han veltet i høy hastighet. Selv husker han ingenting.

– Det er litt irriterende, fordi jeg lurer jo på hva som egentlig skjedde. Men folk sier jeg bør være glad for at jeg ikke husker det, forteller han.

En kvinne fant ham liggende under midtrabatten. Hun ringte nødetatene og la ham i sideleie. Da hun fant ham, lå det ene benet hans flere meter unna kroppen.

– Jeg er veldig glad for at hun kom. Hun gjorde alt rett, så jeg hadde størst mulig sjanse for å overleve.

37 brudd og en ny hverdag

Victor ble fløyet til Ullevål sykehus.

Listen over skader var nesten uvirkelig: 37 brudd i kroppen, ett ben mindre og tap av en nyre. Han lå i koma i åtte dager.

De kjempet for å redde en skadet arm i nesten to år. Etter operasjoner der de hentet nerver fra leggen for å forsøke å fikse armen, valgte han til slutt å amputere den da det ikke fungerte.

Etter to måneder ble han pasient på Sunnaas sykehus. I fem måneder trente han knallhardt for å komme tilbake etter ulykken.

– Mesteparten av det sitter i hodet. Det er innstillinga di. Du må bruke energi og legge litt i det for å komme tilbake til et normalt liv, sier 20-åringen.

Nekter spesialbehandling

I dag lever Victor et liv som overrasker mange. Han flyttet for seg selv bare en måned etter at han kom ut av sykehuset. Han bruker teknikker han har lært seg for å mestre hverdagen med én hånd, og han takker nei til ekstra hjelpemidler på kjøkkenet.

– Jeg vil jo ikke ha noen tilrettelegginger. Jeg vil bli behandla som alle andre. Jeg er jo normal, selv om jeg mangler to lemmer, sier han.

Han kjører bil ved hjelp av en rattkule og en skinne som gjør at han kan gasse og bremse med venstrebeinet. Motivasjonen henter han fra en iboende tålmodighet og en aksept for situasjonen slik den er.

– Jeg får ikke gjort noe med det uansett. Så det er ikke vits i å bruke energi på å være sur eller lei seg for det.

Stemmen til de unge

Selv om han er ferdig som pasient, er Victor ofte å se på Sunnaas sykehus. Han er en del av ungdomsrådet ved sykehuset, der han bruker sine egne erfaringer til å hjelpe andre i samme situasjon.

– Det er fint å sitte der med andre jevnaldrende som har vært gjennom noe av det samme. Vi vil være stemmen til de yngre pasientene og snakke for dem, forklarer han.

Barn stirrer, og det går bra

Når han går ute i shorts og t-skjorte, hender det at folk stirrer, spesielt barn.

Det tar han med knusende ro.

– Små barn har ikke filter i det hele tatt, og jeg elsker det. Jeg hører at de spør: «Mamma, se på han! Hva har skjedd?». Da bare ler jeg.

– Kompisene mine behandler meg også akkurat som før, og det er slik jeg vil ha det.

Kraften som imponerer

Sykepleier Elin Håkonsen har jobbet lenge på Sunnaas sykehus og slutter ikke å la seg overraske. Som teamkoordinator på en avdeling for multitraumer, nevrologi og brannskader har hun møtt mange pasienter med omfattende skader og et langt sykehusopphold bak seg og et langt rehabiliteringsløp foran seg, der utfordringene kan virke overveldende og uoverkommelige.

– Det slutter aldri å imponere meg hvor den kraften og motivasjonen kommer fra. Mange tenker at det må være trist å jobbe her, men det er det ikke i det hele tatt. Vi er med på en reise som begynner på bunnen, og ser folk reise herfra i en mye bedre tilstand, forteller Håkonsen.

Hun har fulgt Victor og mange andre gjennom det mange kan oppleve som en krevende tverrfaglig rehabilitering, der alt fra sårstell og smertehåndtering til psykologisk bearbeiding og arbeidsliv står på agendaen.

En kamp mot hjernen og kroppen

For pasienter som har mistet et lem eller flere, er utfordringene både fysiske og mentale. Håkonsen forklarer at fantomsmerter – smerter i en kroppsdel som ikke lenger er der – for eksempel kan føles som en absurd smerte. Det er hjernen som sender signaler til nerver som brått er kuttet over.

– Du kan klø deg på en tå eller ha vondt i en legg du ikke har. Det oppleves som veldig ubehagelig og frustrerende. Vi bruker teknikker som blant annet speilterapi for å prøve å «lure» hjernen, men det krever mye trening, forklarer hun.

I tillegg må den gjenværende delen av lemmet, «stumpen», herdes og formes. For en som har mistet et bein, skal et hudområde som aldri var ment for belastning, plutselig bære hele kroppsvekten gjennom en protese. Det kan være en smertefull og tålmodighetskrevende prosess.

Balansegangen mellom håp og virkelighet

Som helsepersonell står Håkonsen ofte i en vanskelig spagat: Hun skal være realistisk uten å frata pasientenes drømmer og håp om fremtiden.

Likevel har hun lært seg å aldri sette absolutte grenser for hva en pasient kan klare.

– Det er en balansegang mellom å være realistisk og det å ikke ta fra folk håpet. Men mange overrasker meg med hva de faktisk får til, og hvordan de løser nye utfordringer. Hvis du virkelig vil, og tør å prøve – kan du få til utrolig mye!

For Victor ble pågangsmotet avgjørende. Ved å fokusere på løsninger fremfor begrensninger, beviste han nettopp det Håkonsen ser gang på gang.

Populære videoer