Krangling på grensen
Småpartiene i stortingsflertallet krangler mer med hverandre enn med høyresiden. Hvis dette vedvarer, bør sperregrensen diskuteres på nytt
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Ved forrige valg kom åtte av ni partier over sperregrensen. Resultatet ble at Arbeiderpartiet er avhengig av hele fire småpartier for å få gjennom budsjettene. Budsjettforhandlingene har vært preget av gjentatte konflikter, og lite tyder på at det vil endre seg.
Resultatet for velgerne blir uforutsigbarhet rundt prioriteringer fra år til år, mye støy rundt både store og små saker, og økte utgifter for å blidgjøre alle parter.
I sentrum av konfliktene står Senterpartiet, som nylig tvang gjennom avgiftskutt på drivstoff, og MDG som nå er ute og påpeker at de kan komme til å kaste Støre hvis de ikke får viljen sin i budsjettforhandlingene.
Senterpartiet har også uttalt at de ikke vil frede Støre. Og MDG var det første partiet til å trekke seg fra budsjettforhandlingene i høst.
Arbeiderpartiet står igjen med en nær umulig oppgave når de er avhengig av så ulike småpartier som MDG, Senterpartiet, SV og Rødt.
Det norske folk har med andre ord stemt fram et storting der det er vanskelig å finne et styringsdyktig flertall, når småpartiene har blitt flere og de store partiene svakere.
Resultatet er en regjering som går på mange nederlag, mye offentlig krangling mellom partier som skal samarbeide, og et svært vanskelig grunnlag for Arbeiderpartiet å styre etter. Hvis det fortsetter på denne måten, bidrar det til økt oppslutning om partier på høyresiden.
Både Senterpartiet og MDG begrunner sin konfronterende linje med at de kjemper for velgerne. Det er i og for seg riktig, men de kjemper for hver sine 4-5 prosent av velgerne. Samtidig er dette også velgere som har blitt lovet at partiet de har stemt på skal peke på Støre, og forhindre at Listhaug blir statsminister.
Særlig for MDG er dette et paradoks. En av hovedgrunnene til at de kom over sperregrensen har sammenheng med at de lovet å være garantist mot en regjering styrt av Frp.
Før denne garantien lå MDGs meningsmålingssnitt på 3,5 prosent. Etter garantien gjorde MDG et kraftig byks på målingene, med et snitt på 6,2 prosent.
Paradokset er derfor ikke bare at et lite parti får disproporsjonalt mye makt når de kan presse gjennom store seire for ikke å felle en regjering. Det er også et paradoks at store velgermasser stemte taktisk på MDG, nettopp for å unngå det de nå truer med.
En betydelig andel av velgerne de nå hevder å krangle på vegne av, har ikke engang MDG som sitt foretrukne parti. Når små partier vokser på taktiske stemmer, kan de få en maktposisjon som ikke nødvendigvis gjenspeiler velgernes primære preferanser.
Og når mange små partier fører til så mye kaos, og det blir vanskelig å finne styringsdyktige flertall på Stortinget, kan spørsmål om sperregrensen igjen bli aktuelt.
Flertallet i valglovutvalget fra 2020 anbefalte å senke sperregrensen fra fire til tre prosent, mens et mindretall anbefalte å beholde fire prosent eller heve den til fem. Man kan stille spørsmål ved om flertallet ville kommet til samme konklusjon nå.
Det er de små partiene som har noe å tjene på en lav sperregrense. Dersom de samme småpartiene bidrar til fragmentering, kaos og uforutsigbarhet, kan det være nettopp dem selv som sørger for at diskusjonen om sperregrensen igjen blir aktuell, og denne gangen ikke med fokus på å senke den.
De aller fleste ønsker nok både styringsdyktige flertall, og at velgernes interesser blir proporsjonalt representert. Spørsmålet er om begge deler er mulig hvis Stortinget blir preget av for mange småpartier med for store sprik mellom seg.
Erfaringene fra dagens storting tyder på at svaret kan være nei.
Hvis småpartier velger å felle regjeringen, kan det samtidig styrke argumentene for å endre sperregrensen ved fremtidige valg.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!