Hvorfor nekter Norge å anerkjenne folkemordet?
Plus
Regjeringen fremhever folkeretten, men anvender den ikke når det koster, som i spørsmålet om folkemordet på armenere.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
- april er den offisielle minnedagen for folkemordet på armenerne. Mellom 800.000 og 1,2 millioner armenere ble drept gjennom massakrer og deportasjoner i 1915–1916, etter konservative anslag.
30–35 stater har offisielt anerkjent dette som folkemord: Sverige, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Sveits, Belgia, Litauen, Østerrike, Hellas, USA, Russland og Canada, blant andre. Det samme har Europaparlamentet og Europarådet. Men ikke Norge.
Tyrkia, som selvsagt benekter folkemordet, må være begeistret for Norges holdning. Norske myndigheter avviser betegnelsen folkemord og stiller seg dermed utenfor en bredt etablert historisk og rettslig konsensus.
Standpunktet harmonerer dårlig med nyere internasjonal forskning og folkerettslig analyse. Utenriksdepartementet har over tid fremsatt ulike rettslige eller kvasirettslige begrunnelser. Jeg nevner de fire sentrale.
Hovedbegrunnelsen er at hendelsene i Armenia fant sted før folkemordkonvensjonen av 1948. Folkerettslig holder ikke dette. Forbudet mot å tilintetgjøre en gruppe som sådan var forankret i sedvaneretten også før 1948. Folkerettseksperten William A. Schabas fastslår i «Genocide in International Law» (2009) at «the destruction of the Armenians in 1915 fits the definition of genocide in every respect, even if the term did not yet exist».
Myndighetene omtaler Holocaust som folkemord, selv om handlingene fant sted før 1948.
Erfaringene fra 1915 bidro nettopp til at begrepet «genocide» senere ble presisert og kodifisert. Juristen Raphael Lemkin utviklet begrepet med utryddelsen av armenerne som forbilde. FNs generalforsamling slo i 1946 fast at folkemord var en forbrytelse etter folkeretten. Konvensjonen i 1948 kodifiserte en eksisterende norm; den etablerte den ikke. Forarbeidene til konvensjonen presiserer at den «does not create a new crime», men bekrefter et etablert prinsipp.
Samme forståelse fremgår også av konvensjonens artikkel 1, hvor det fremgår at folkemord «is a crime under international law». Altså allerede før konvensjonen ble vedtatt. I fortalen er det uttrykkelig anerkjent at folkemord til alle tider har påført menneskeheten store tap («at all periods of history genocide has inflicted great losses of humanity»).
Norsk praksis peker i samme retning. Myndighetene omtaler Holocaust som folkemord, selv om handlingene fant sted før 1948. På den årlige minnedagen for Holocaust (Auschwitz’ frigjøring i 1945) 27. januar, pleier norske statsministre konsekvent å omtale Holocaust som folkemord.
I 2025 lød uttalelsen: «Folkemordet på jødene savner sidestykke i historien». I år: «Holocaust – folkemordet på seks millioner jøder – … er det dypeste bunnpunktet i menneskehetens historie.»
Innvendingen om «1948» ledsages ofte av et annet argument: At bare domstoler kan avgjøre om noe er folkemord. Heller ikke det holder. For forbrytelser begått tidlig på 1900-tallet fantes ingen internasjonal domstol med slik kompetanse. Likevel har en rekke stater betegnet overgrepene mot armenerne som folkemord.
Regjeringer og nasjonalforsamlinger anerkjente også Holocaust umiddelbart etter 1945. Begrepet «genocide» var i bruk lenge før det eksisterte internasjonale straffedomstoler med jurisdiksjon over forbrytelsen.
Stater har dessuten anerkjent folkemord før det forelå rettskraftige internasjonale dommer, slik vi så for Srebrenica og Rwanda – og slik flere gjør i dag når det gjelder Gaza.
Kort sagt, det har ikke vært betinget av en forutgående dom å anerkjenne noe statlig og parlamentarisk. Å anerkjenne noe politisk er ikke en rettsavgjørelse, men et normativt standpunkt i samsvar med den rettsforståelsen staten ellers hevder å legge til grunn.
For det tredje anfører UD gjerne at det hersker tvil om det forelå en hensikt om å utrydde armenerne, og at dette derfor må overlates til historikerne å avklare. Innvendingen holder ikke.
Nettopp historikermiljøene er i dag i hovedsak samstemte. Arbeidene til Taner Akçam, Raymond Kévorkian, og Ronald Suny – basert på tyske, amerikanske og osmanske kilder – dokumenterer at deportasjoner, massedrap og konfiskasjoner var forankret i statlige beslutninger, og rettet mot å ødelegge armenerne som gruppe.
Kravet til kvalifisert forsett er med andre ord oppfylt. Å fremstille spørsmålet som uavklart, er ikke uttrykk for faglig nøkternhet, men tilsløring. UD bidrar slik til å opprettholde tvil der forskningen i realiteten gir et klart svar.
Sist anfører UD at det viktigste er å fremme dialog mellom armenere og tyrkere. Det er samme budskap tyrkiske myndigheter i årevis har brukt for å unngå ansvar. «Dialog» forutsetter to noenlunde likeverdige parter som søker å forsone seg etter en gjensidig konflikt. Det var ikke situasjonen i 1915.
Norge avstår ikke fra å anerkjenne av rettslig tvil, men av politisk bekvemmelighet.
Armenerne døde ikke i ordinære krigshandlinger, eller som en følge av det osmanske imperiets sammenbrudd, slik Tyrkia hevder. De ble utsatt for planlagte og systematiske overgrep – kjennetegn på folkemord. Å redusere spørsmålet til dialog forskyver ansvaret og tilslører realitetene.
Erfaring fra andre forsoningsprosesser viser dessuten at dialog bare varer når den bygger på sannhet og ansvar. Så lenge Tyrkia benekter folkemordet, er reell forsoning helt utelukket. At Norge legger seg på samme linje som Tyrkia i spørsmålet om dialog, gir Tyrkia i praksis politisk ryggdekning.
Avslutningsvis: Regjeringen kan, som vist, uten rettslige hindringer anerkjenne hendelsene i 1915 som folkemord og si det offentlig. Den vil det bare ikke, av politiske og opportunistiske årsaker. Den vurderer vel det å anerkjenne som utelukkende symbolsk, uten direkte rettsvirkning.
Dessuten kan det å anerkjenne ha kostnader i forholdet til Tyrkia. Strategisk tilpasning til Tyrkias rolle i Midtøsten veier tyngre enn prinsipper. Av samme grunn unngår regjeringen å betegne, direkte, overgrepene mot palestinerne som folkemord – i motsetning til blant annet Spania, Slovenia og Irland.
Resultatet er inkonsekvens. Regjeringen fremhever folkeretten, og profilerer seg stadig som forkjemper for den, men anvender den ikke når det koster, som i spørsmålet om folkemordet på armenere.
Norge avstår ikke fra å anerkjenne av rettslig tvil, men av politisk bekvemmelighet. Det svekker rettsordenens troverdighet.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!