Herold

Det er i banale situasjoner vi risikerer å ta alvorlig feil.

Arnstein bio

Det knaker i skroget. Bølgene i Boknafjorden slår mot skipssiden. Det må være storm i kastene.

Lukten av baconpølser og frykt dominerer ferjesalongen. Vi gleder oss til å nå land. Hvitknoklede hender tviholder i armlener og mobiler.

Ukontrollerte gisp slippes løs i en salig blandet forsamling, overlatt til Fjord1s og Guds hender.

Jeg kjenner selv på uroen.

Kiosken er tom. Ingen spiser mat i bråkastene. Årsaken er ikke kafeens alvorlig ultraprosesserte og nifst overprisede utvalg. Ingen tenker på inntak. Vi har mer enn nok med instinktene nå.

Men det er ingen steder å gå.

Så skjer noe som bryter med hele situasjonen. En eldre, pent kledd mann reiser seg, rolig. Han spaserer stødig over det gyngende skipsgulvet.

Hva i all verden. Av alle bør denne gamle sjelen bruke vett og bli sittende.

Svømmetak

Flere følger ham på ferden, med spørrende blikk. Mannen kommer tilbake fra kiosken, like stødig. En kopp kaffe i den ene hånden, vaffel med syltetøy i den andre.

De fleste ser ham kanskje som en uforsiktig type. Jeg vet bedre. Kjenner godt til hvem han er:

Dette er en person som har vært i hardt vær før. Mye verre enn dette.

Da han var i starten av 20-årene, jobbet han som sjømann på flere Haugesund-skip i handelsflåten. En krigsseiler.

Han hadde seilt gjennom brennende hav, og fra eget skip vinket maktesløst til dødsdømte kolleger mens de tok sine siste svømmetak.

Skipene i konvoiene i andre verdenskrig hadde ordre om ikke stanse for å redde noen. Han opplevde fem år med konstant frykt for torpedoer og brutal død.

Rundt 3.700 norske kamerater overlevde ikke.I storm over Boknafjorden nøt han en vaffel, som en av de heldige.Mortavika-Arsvågen var bare en krusning mot havet han hadde i bagasjen.

Ferjeturen skjedde for flere år siden. Men synet av ham over det skjeve gulvet har festet seg.

Isfjell

Han er død nå. Jeg intervjuet ham flere ganger, som journalist. Han var også kilde da jeg skrev hovedfagsoppgave ved universitetet om krigsseilernes tilvenning til livet etter krigen.

Noen bukket under.Nervene tok knekken på dem, hvis ikke rusen gjorde det.

De ga ansikt til det som mange år senere ble kjent som posttraumatisk stressyndrom. Før den tid ble krigsseilerne uglesett, misoppfattet og omtalt med lite respekt.

Vår venn med vaffelen bar på sitt. Adskillige våkenetter, både før og etter diagnosen som krigsinvalid da han var i 50-årene. Ringte det på døren, eller kom en brå lyd eller bevegelse, da brølte angsten.

Få på turen over Boknafjorden visste eller så dette, vil jeg tro. Om aldri så stødig – her var det et isfjell under overflaten.

Ryggsekk

Du ser sjelden mer enn ytterst lite av hva som bor i menneskene du møter.

Førsteinntrykk skal du være forsiktig med. De forteller lite om personen, hva den enkelte må takle eller bærer på. Vi har alle vårt, og noen har tung ryggsekk.

Det er ikke nødvendigvis synlig hvem som ristes i fillebiter av sykdom, fysisk eller mentalt.

Du vet ikke hvem som har mistet den som gjorde livet verdt å leve.

Du aner ikke hvem som knapt orker å stå opp om morgenen, hvem som står i daglig kamp mot demoner mange ville bukket under for.

Barnet som aldri sitter stille – det er fort gjort å falle for den enkle forklaringen: Konsentrasjonsvansker, ufordragelig mas, mangel på oppdragelse. Men kanskje er den urolige kroppen en måte å håndtere indre uro. Kanskje er det kaos hjemme, omsorgssvikt, mobbing.

Ungdommen som faller ut av skolen, personen som virker arrogant og oppfattes å sluntre unna. Hun eller han blir irritasjonsmoment, én det ikke er tak i.

Men personen lever i en tid hvor alt handler om å passe inn, bli akseptert. Grupperinger og utenforskap kan knekke folk. Sosiale medier er et minefelt og kan være grusomt.

Frysedisken

Så har du flinkisen, den få har noe å utsette på. Men bak fasaden der alt er på stell, en tilværelse som framstår ideell, kan det ligge lammende prestasjonspress, frykt for å feile og et svakt selvbilde.

Det er i banale hverdagsøyeblikk – mellom frysedisken i matbutikken, skolepulten og parkeringsplassen – du har størst sjanse for å ta feil av andre.

Vi er som oftest statister i hverandres liv, uten manus eller kjennskap til forhistorien.

Den gamle krigsseileren minner oss ikke på det, for få vet hvem han er.

Det vi kan minne hverandre på, er farene ved å dømme folk. Vi tar fort feil, og risikerer å gjøre vondt verre. I stedet kan vi bremse samtidens trang til kategorisering.

Hva krigsseileren på Boknafjorden kan fortelle oss, er at det er mulig å komme seg gjennom mareritt og tunge tak.

Særlig hvis folk hjelper, aksepterer og etter hvert forstår.

Du kan finne fotfeste igjen. Glede deg over de minste ting, som en vaffel med syltetøy.

Smartembed for Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=496378