Herold

Det var mye som var fantastisk på dette stedet, men bare vent til du hører om middagen!

Vi blir stående og måpe. Er det virkelig mulig?

Det er så vakkert her denne aprildagen; solen har fritt spillerom og snøen på fjelltoppene setter en ekstra ramme rundt gården.

Det tar ikke lang tid før Merethe og Tov-Eirik Lien oppdager oss og kommer ut på tunet med varme smil og bred dialekt.

Se på dette her!

Tov-Eirik er 12. generasjon som driver Lien fjellgard, sammen med kona Merethe.

Da de møtte hverandre for første gang i 2010, lå det ikke i kortene at de skulle ta over gården. Det var ikke Tov-Eirik som hadde odelsretten.

– Jeg spurte om han skulle overta gården, og da sa han nei. Det syntes jeg var greit.

Paret ler.

– Jeg tenkte at det kom jeg aldri til å klare. Svigerforeldrene mine har gjort det så bra, at det ble litt skummelt å skulle ta over etter dem. Men så ble det liksom bare sånn da – at vi overtok, forteller Merethe.

Oppi fjellsiden bor også barna Maren (8), Magnus (12) og Mattis (14), samt tre hunder, to katter og 70 sauer.

– Hvem orker det, liksom?

Foreldrene til Tov-Eirik begynte med bondegårdsferier for familier som ville se på dyr og kose seg med det idylliske, landlige livet. Etter hvert gikk de mer over til kurs-, konferanse- og selskapsmarkedet.

Før Merethe møtte Tov-Eirik, hadde hun faktisk vært på Lien fjellgard en gang, på et kurs. Selv er hun fra Seljord, og tok bussen oppover.

– Seljord er jo en storby i forhold til Svartdal. Jeg husker jeg kikket ut og bare*«Hvem bor her? Hvem orker det liksom?»*

Latteren sitter løst.

– Så endte jeg opp her selv, og stortrives.

Hvem orker det?!

Nå elsker de livet og jobben på gården – langt her oppe i Svartdal i Seljord.

Og nettopp dette vil vi også oppleve. Derfor har vi akkurat ankommet den idylliske fjellsiden, og skal tilbringe et lite døgn her.

Vertskapet

Karakter og sjel

Knirking

Fra 1600-tallet

Det er mange små og større bygninger på tunet. Vi skal innlosjeres i Eldhuset. Det har en lang tradisjon som en av de viktigste bygningene på gården, så det føles selvfølgelig gjevt å få bo akkurat her. Bygget er fra 1600-tallet, og på veggene henger diverse fotografier av det vi antar må være forfedrene til Tov-Eirik. Tanken på hvor mange mennesker som har oppholdt seg her gjennom århundrer er fasinerende.

Eldhuset

– Jeg kommer til å angre

I det lille huset finner vi sengeplass på sengeplass. Fem soverom i andre etasje, pluss en seng i stuen. Og det er ikke de eneste på denne gården, for å si det sånn. Når Tov-Eirik og Merethe viser oss rundt, dukker det stadig opp nye små hus.

Gården består av 20 bygg – med sengeplass til 60 gjester. Sauefjoset, Badstogo, Stallen og Buret. Hvert bygg har sitt navn på et treskilt ved døren. Vi blir ekstra interesserte i sistnevnte. Der tør ikke Merethe gå inn, for der spøker det. Og hun som spøker har hengt igjen nattkjolene sine på veggen...

Men det er vel kun gjennomtrekk og knirkende gulvplanker som setter sitt mystiske preg på stedet. Så her går det fint å overnatte … eller? Vel, Veronica skynder seg i alle fall å dytte Juni inn på soverommet med utsikt mot Buret, og velger selv soverommet lengst unna....

Brått er det klart for kringle. Vertskapet syns nemlig at det kan bli litt lenge mellom lunsj og middag, og byr derfor alltid på hjemmebakt kringle et sted midt i mellom.

20260407 154447

Lien fjellgard satser på gruppebestillinger, og fyller opp med kurs og teambuilding, i tillegg til bursdager, bryllup, konfirmasjoner og julebord. Når man leier her, får man hele stedet for seg selv, enten man er ti eller 80 personer. Derfor er det også mye å finne på. Her er det både grillhytte med brettspill, leirdueskyting og gårdsaktiviteter som øksekast og tautrekking.

Men vi hørte også rykter om noen nyfødte lam, og de har vi jo så veeeeldig lyst til å hilse på.

14 år gammel bonde

– Her kommer bonden, annonserer Tov-Eirik i det 14 år gamle Mattis tråkker ut på gårdstunet.

Vi var litt redde for at foreldrene skulle piske ut en motvillig fjortis. Men mer feil kunne vi vel ikke tatt. Mattis er bonde.

Han stiller i selvlysende arbeidsbukse og knehøye støvler, og prater i vei fra første stund.

– Alle jeg går på skole med i Seljord, sier jeg bor langt i gokk, forteller han.

Hver morgen blir han hentet i taxi og kjørt til Seljord ungdomsskole. Men å bo der – i storbyen Seljord – er ikke for ham. Han elsker livet i Svartdal.

– Kunne du bodd et annet sted?

– Eh, nei. Jeg tror ikke det. Kanskje Vinje eller Rauland. Men jeg liker meg best her. Jeg trives veldig godt her oppe i Svartdal, sier Mattis.

Bukkejuks

Vi spaserer opp en grusvei fra gårdstunet, videre på asfalten og over et lite tun. Allerede et stykke unna hører vi breking. Egentlig skal det ikke ha kommet noen lam enda, det er for tidlig. Men en bukk jukset litt og hoppet over gjerdet. Og dermed har flere små lam kommet til verden alt nå.

14 år gammel bonde

Mattis tråkker selvsikkert over gjerdene og inn til de små. Han fanger et av dem i armene sine og rekker det til oss, så vi kan få holde et lam før første gang i livet.

Vi holder dem så lenge de gidder, for de små er ganske utålmodige, og vil fort ned igjen.

– Er du venner med noen av sauene, liksom, spør byjenta Juni.

– Det var en som het Popcorn. Men den daua.

Mattis vet hva det innebærer å være bonde. For ham er det like naturlig at dyrene skal ha det bra, som at de kan – eller må – dø.

Sauer

Bææ

Vil overta

Han er bare 14 år, men han er helt tydelig på hva han ønsker og håper å kunne gjøre i fremtiden: Mattis vil bli bonde.

Mattis har lyst til å bli 13. generasjon bonde på Lien fjellgard.

– Jeg liker å drive i fjøset. Jeg liker å lage mat, faktisk. Og jeg er glad i maskiner og kjøretøy. Så det er den perfekte plassen for meg å bo. Det er så få folk her, og det er så fritt.

Men foreldrene vil ikke legge press på barna.

– Neste generasjon må få velge hva de vil. Det er jo en livsstil, dette greiene her, sier Tov-Eirik.

Annerledes liv

Paret er trygge på at de gir barna sine et godt sted å vokse opp.

– Det er fritt og fint, og ikke så mye kjas og mas som i byen, sier Tov-Eirik.

– Og så er vi stort sett hjemme når de kommer hjem. De kommer nok ikke til å forstå arbeidslivet på samme måte som mange andre. Vi jobber mye helg, men vi kan ta fri en del ukedager. Det er luksus, sier Merethe.

Om sommeren stenger de i fem uker, og de tar også høstferie, vinterferie, påskeferie og juleferie.

– Når andre har høysesong, stenger vi, oppsummerer Tov-Eirik.

– Jeg vet ikke om de skjønner helt hvor heldige de er, sier Merethe.

– Det møreste kjøttet jeg har smakt

Apropos heldige. Etter en liten hvil i Eldhuset, er det tid for det som skal vise seg å bli en måltid vi trolig aldri kommer til å glemme.

– Matfløte og Melange finner du ikke på kjøkkenet mitt. Det skal være kremfløte, Tine-smør og seterrømme, sier Tov-Eirik mens han introduserer middagen.

Juni smiler. For henne, som ellers anmelder spisesteder for TA, er dette som deilig musikk.

Det står fire retter på menyen i dag. Først blir et stykke ovnsbakt fjellørret satt på bordet, deretter følger gravet ytrefilet av lam. Begge deler smaker fantastisk. Sistnevnte er selvsagt fra Liens egen fårebestand.

Men det virkelige høydepunktet er indrefileten av kalv fra Tov-Eiriks kamerat i Åmotsdal.

– Jeg satte den i ovnen klokken to, så har den stått på 60 grader og godgjort seg, forteller Tov-Eirik.

– Det er det møreste kjøttet jeg noen gang har smakt. Jeg har ikke opplevd makan, sier Veronica.

Vi går videre til å rose hver eneste komponent på tallerkenen. Søte, møre gulrøtter, brokkoli med god smak og tyggemotstand, nydelig sellerirotpuré og perfekt krydret champignon.

– Jeg håper det aldri tar slutt. For et måltid, sier Veronica.

– Klink 6-er, sier jeg.

– Ja, det må det være. Det er ikke noe over det greiene her, sier Veronica.

– Sausen er helt sjuk. Kremet. Deilig soppsmak. Og potetene helt sinnsykt gode, sier jeg, og forsyner meg av poteter og saus både en og fem ganger.

– Jeg kan seriøst drikke sausen, den er så god.

Det forteller for øvrig Merethe og Tov-Eirik at det var en gjest som gjorde en gang, etter å ha bedt om en kopp...

Til dessert er det panna cotta med bringebærsaus. Her må Veronica trå til og hjelpe Juni. For hun har spist så mange poteter dynket i saus, at det ikke er mulig å dytte nedpå mer enn et par skjeer.

Egen frokostbuffet

Vi legger oss stappmette og lykkelige. Og rekker så vidt å bygge opp appetitten til den herligste frokostbuffet med hjemmebakt både brød og knekkebrød.

– Jeg skal ikke spise på fem dager, sier Veronica og ler.

Akkurat nå er vi ekstra glade for at vi har stedet for oss selv. For de stappmette struttemagene våre i badetøy, er ikke det vi har mest lyst til at andre skal se.

Vi skal nemlig dyppe oss litt i det store utendørs boblebadet før vi setter kursen mot det urbane livet igjen.

Boblebad

Og snipp, snapp, snute var dette fjellgard-eventyret ute.