Herold

Vi som bare har tilgang til politisk informasjon fra media, ikke indre politisk signalføring, fikk se litt av den kommende politiske suppe-oppskrifta under budsjettforhandlingene høsten -25. «Kommunene må overføre budsjettmidler til eldrebølgen som kommer, midler som må hentes fra klasserom og barnehager. Sånn er systemet».

Eller oppskrift på politisk beisk suppe, selv om ingen sa det da. Nå er suppa klar for servering. Totalt uspiselig, som venta, på Jøa, Otterøya og i Vemundvik. Der de har fått smaksprøver fra samme servering et par ganger før. Der de klart sier fra om at sånt serverer man verken til barn, unge eller voksne. Det er ikke mat som gir liv.

Må kutte 126 millioner – her skal det spares

Kelnerne, eller lokalpolitikerne, vet nok at det ikke er Hellstrøms suppe-oppskrifter de må bruke. Og staten er heller ikke med på å servere spikersuppe, som faktisk ble god, når flere ingredienser kom med. Her skal det serveres beiskt eller ingenting.

Og det skjer ganske enkelt fordi det brukes to vidt forskjellige måleenheter sentralt og lokalt her i landet. Eller oppskriftsbøker. Den sentrale måler mengde penger som overføres til kommunene. Kun det. Den lokale måler livskvalitet. Fritid, kor, korps, ungdomstilbud, oppvekstmiljø, omsorg og så mye mer. Etter en skala som ikke eksisterer der kvalitet er ensbetydende med budsjett-minimum og maksimal disiplin i pengebruk. Sentral oppskrift gir skoletilbud på billigsalg, mengderabatt i klasserommene og uendelig lange bussreiser der korps og kor får gå mot en stille død. Allerede ute av kriterielista for statlig overføring som de er. Kvalitet måles kun i budsjettdisiplin og Robek venter bak neste vedtak.

De to måleparametrene går ikke i hop. Tanken kan gå til et par som deler et for lite ullteppe, og som drar i hver sin ende for å dekke sitt eget behov i stedet for felles. For mye over ryggen gir iskalde føtter. Så blir det en kamp om å trekke i ullteppet. Hvem skal få være i varmen? Hvem må få iskalde bein fordi trekken kommer? Dersom ikke ullteppet kan trekkes ut.

Politikerne er allerede enige om én ting: – Dette blir krevende på flere måter

For det vi egentlig trenger, er en felles måte å måle livskvalitet og hva vi skal sette pris på. Verdien av lokal skole og lokal kultur og alt arbeidet som ligger bak, det som gjør at vi bor på Tranås, Dyrøy eller Indre Billefjord. Det som har like stor verdi for 50 mennesker ett sted som 50.000 sentralt. Der en ting som skoletilbudet faktisk er mer enn politisk svada om like muligheter, men har reelt innhold.

Vi er ikke der, og det jobbes lite politisk for å komme dit. Trolig fordi den store politiske baktanken det ikke snakkes høyt om, fortsatt er… sentralisering. «Bli stor nok til at det er billig å holde dere i drift». Minst 50.000. Med 30 elever i klasserommet, full barnehage og eldreomsorg på transportbånd, det gir innsparing.

Med nordnorsk språktradisjon i blodet, håper jeg lokalpolitikerne roper ut «Ikke i innerste helvete heller» når de blir bedt om å koke statlig beisk suppe. Og at de heller krever helt ny oppskrift. Laga etter lokal tradisjon.

Rektorene om å flytte til felles ungdomsskole: – Vi mister den fleksibiliteten vi har i dag