Herold

I musikalen «Albert og Leonie» er ein arbeidskonflikt på smelteverket i Odda dramatisert. Denne scena og streikesongen byggjer på ei faktisk hending. I 50-årsheftet til Odda Arbeiderforening i 1956, skreiv Lars J. Odland, tidlegare redaktør i Hardanger Folkeblad, under overskrifta «I streik for første gang»:

En vårdag i 1909 fant arbeiderne i smeltehuset et oppslag som kunngjorde at fra 14 dager av ville mannskapsstyrken bli redusert. Der skulle bare være en smelter om hver ovn mot to tidligere og bare to tappere om tre ovner mot tidligere en tapper om hver ovn. Bedriftsledelsen hadde ikke konferert med foreningen og heller ikke med noen av arbeiderne om saka, og oppslaget vakte en storm av forbitrelse. Foreninga protesterte overfor bedriftsledelsen og arbeiderne understreket protesten ved å redusere arbeidstempoet. Da dagen for «nyordninga» kom, møtte bedriftsledelsen opp i smeltehuset og det utviklet seg en stormende ordveksling, der arbeiderne hårdnakket hevdet at reduksjonen ikke lot seg gjennomføre. En av ingeniørene, en svenske, henvendte seg til en landsmann blant ovnsarbeiderne, Richard Fallander, og spurte: »Kan inte ni Fallander, som er gammal smeltare, forsøka om det går å arbeta ensam?» Fallander lot seg imidlertid ikke lokke: «Schikka bud til helvete efter smeltare og låt dem gå på ugnen, inte jævelen går jag dit ensam.» Han gjorde det heller ikke og likeens stod de øvrige arbeiderne fast på kravet. Bedriftsledelsen valgte å sette hardt mot hardt og dermed var streiken et faktum. Det ble en rekke forhandlingsmøter om saka, men foreninga vek ikke en tomme, og stilte dessuten krav om at de streikende arbeiderne skulle ha full lønn for den tida konflikten varte. Da det var gått to uker tok direktør Albert Pettersson initiativ til et møte i spisebrakka og meddelte at bedriften hadde vedtatt å imøtekomme arbeidernes krav fullt ut. Odda Arbeiderforenings første arbeidskonflikt – som hele tida var begrenset til smeltehuset – kunne dermed avblåses med seiersfanfarer.